大家好！(hei alle sammen!)

Etter et langt fravær tenker jeg det er på tide med en oppdatering fra vår side av planeten. Vi er altså fremdeles alive and kicking, om noen skulle tvile på det. Det skal nok mer til enn en bråte kjip ris, seige grønnsaker og andre uidentifiserte uspiselige matretter for å ta knekken på oss nordmenn. Siden sist har livet i Kina sneglet seg veldig sakte av gårde. Kineserne står på bremsene ved enhver anledning og den nasjonale ferieuken 1-8 oktober er intet unntak. Det er jo gjerne mellom- og sør-Amerikanerne som er viden kjent for sin middagssiesta, men denne skikken er utbredt også i sør-Kina! Når klokken nærmer seg tolv-ett-tiden, slenger folk fra seg alt de eier og har og finner seg til rette tilsynelatende der de står. På denne tiden av dagen ligger Kinesere henslengt over alt, bare der er en flekk av skygge. På benker, under benker, på fortauet, i butikkene sine, på undergrunnsbanen - overalt! At de er på jobb er ingen hindring! Kinesernes jobbkultur er fundamentalt forskjellig fra vår norske stå-på-ikke-kast-bort-ett-sekund-holdning. De er mye mer avslappet. For lokale butikkansatte er det helt ok å sitte og se på TV, spille badminton på fortauet utenfor butikken, småsove på en stol inne i butikken, surfe på internett, osv.

Be that as it may... På tide å fortelle hva ferietilværelsen faktisk har bydd på. Den andre oktober dro vi til flyplassen og hoppet på et fly til Sanya, som er en "liten" by helt sør i Hainan-provinsen i Kina. Ut i fra kartene vi har nitittet på ser det ut som det kan være Kinas sørligste by, og Wikipedia sier seg forsåvidt enig. Uansett var oppholdet der først og fremst avslappende. Anneli var for en gangs skyld ikke pressende opplevelsessyk med tusen steder vi "bare må se mens vi er her", så det var duket for en real omgang sløving. Det vil si at vi fylte dagene hovedsaklig med lesing på stranda og svømmeturer i havet. Kveldene gikk med til film og myggjakt på hotellrommet. Sanya er visstnok i en betydelig risikosone for malaria, så vi var naturligvis livredde for hvert minste Bzzz. Ellers er det ikke mye å fortelle. Jeg antar vi har glidd inn i en slags daglig rutine nå, og de mest spennendende dagene er kanskje forbi. Den siste tiden har vi dessverre vært sløve på kamerautløseren, så det har ikke blitt så mange bilder. Men jeg kan by på et utvalg av de vi faktisk har tatt...

Vet ikke det kommer tydelig fram på bildene, men bussene i Kina kan bli veldig fulle. Dette er fra en helt vanlig dag. Mange dager er det mye verre. Mon tro om vi kan konkludere med at det offentlige transportsystemet i Shenzhen er overbelastet, for ikke å si overbefolket...

Til venstre: Anneli på hotellrommet i Sanya. Til høyre: den flotte utsikten fra hotellrommet. Vi ser rett ut på en bussholdeplass... MEN i det fjerne, mellom all vegetasjonen lengst borte i bildet kan man skimte glitrende og brusende bølger... mao. havet, det mektige, velkjente flotte havet!

Ahh.... life's good. Det er veldig behagelig å ligge under en parasoll i strandkanten med en god bok og en kokosnøtt med sugerør i... selv om kokosnøtta smaker hest. Velkrydret grillet kylling og andre merkelige kjøttgreier på spyd var bare 30 sekunder unna, så vi manglet ingenting.

Flere strandbilder... you get the idea.

Et par bilder fra byen Sanya. Til venstre ser vi.... tja.. jeg vet ikke riktig hva vi ser, men det er en slags bygning, det er jeg ganske sikker på. Til høyre har vi en enorm hall som er innredet som restaurant. For min egen del kan jeg si at det er den største restauranten jeg har sett. Bare synd at de kun serverte uspiselig kinesisk sjømat.

Med et hvert blogginnlegg hører et dedikert Anneluddebilde til. Her er hun med en eller annen fruktdrikk på en tilsynelatende vestlig kinarestaurant.

Dagen etter vi var tilbake fra Sanya, ble Anneli selvfølgelig bitt av oioioi-må-se-alt-basillen igjen, og følgelig tøffet vi på et tog til en vannpark (av alt i verden!) i nabobyen Guangzhou. Anneli er på mange måter som et barn når det gjelder karuseller og sånnebarnslige siggadingser... men.. DET er JEG OGSÅ!! Så når karusellene i tillegg er en form for sofistikerte vannsklier, da er lykken fullstendig. Forhåpentligvis klarer vi å oppdrive noen bilder av vannparken etterhvert, for den var ubeskrivelig morsom.

Ok, ca, c'est tout. On rigolera plus tard! 再见！