Fredagstanker

           Som det seg hør og bør etter nesten en ukes stillhet, er det nok en gang på tide å få vind i seilene på bloggskipet (skipmetaforen blir aldri gammel, eller hva?). Når jeg ser over tidligere innlegg på bloggen, så slår det meg at det i løpet av de siste månedene har samlet seg opp en god del bilder. Derfor kan det jo tenkes at eventuelle lesere har kommet til å forvente å serveres interessante og innsiktsfulle (eller ikke) glimt fra denne merkelige og ukjente verdenen de kaller Kina. Og det er greit! Vi vil jo gjerne gi våre kjente og kjære hjemme i Norge et innblikk i hvordan kineserne lever. MEN vi har også en ”skjult” plan med disse beskjedne krønikene – nemlig å bevare en slags smakebit av tankene, følelsene, og det som ellers beveger seg i toppetasjen, for vår egen del. Vi har riktignok tatt en milliard bilder, og til og med noen videosnutter, men jeg tror ikke man skal undervurdere litt enkelt skribleri. Når kinaeventyret er over, og vi er tilbake i fast jobb/studium og fast rutine hjemme i Norge, er jeg sikker på at vi kommer til å tenke mye på våre dager i Østens nådeløse solstek. Og da kan det være morsomt å kunne finne fram bloggen og ”take a stroll down memory lane”. Derfor blir det mest prat denne gangen.

           I dag er det fredag og elevene har dratt hjem for helga. Følgelig har roen og stillheten lagt seg  over hele skoleområdet. Fra det fjerne kan man høre lyden av noen av de gjenværende elevene spille basketball ute på skoleplassen. Sammenlignet med resten av uka, er det nesten som å være på et helt annet sted. Generelt sett er lydnivået betydelig høyere her enn det ville vært på en norsk skole. Faktisk talt har skoletilværelsen i mitt hode blitt nærmest ensbetydende med konstant bråk og uro. Jeg husker våre første dager her – jeg kunne ikke forstå hvordan de kunne ha undervisning med klasserom etter klasserom fylt med hylende elever vegg mot vegg. Når noe drilles i kinesiske klasserom, gjør elevene seg virkelig umaken å repetere det som sies så høyt de kan. Vi sier et ord, og de brøler det tilbake.

           Når ikke elevene selv står for støyen, tar skolens høyttaleranlegg seg av det. De har stadig vekk kunngjøringer og informasjon som skal meddeles. Men verst av alt - i stedet for den mer konvensjonelle ringeklokken som signaliserer at en time begynner eller slutter, har kineserne musikk. Fra klokken grytidlig på morgenen til i 10-tiden på kvelden spilles det kinesiske sanger av ymse slag. Jeg har ikke riktig klart å slå fast den grundig gjennomtenkte tanken bak hver enkelt sang, men jeg vet at en av dem betyr at elevene skal sitte pent ved pultene sine og gi seg selv øye- og hodemassasje i noen minutter. En annen betyr trolig noe sånt som ”hut-dere-ut-i-skolegården-så-vi-kan-danse-og-gampe-rundt-skolen”, for det gjør de regelmessig. Men alt dette blir man vant til etterhvert. 
           Det er ikke lenger så rart og annerledes. Vi hopper ikke lenger av stolene og ser oss forvirret omkring når små kineserbarn plutselig flommer ned trapper og kryper ut fra kriker og kroker og/eller materialiserer seg ut av løse luften, bare for å slå hjul, stumpe kråke, hoppe tau, danse, gjøre Tai chi (yogalignende greier), Kung fu eller uendelige sekvenser av kampstillinger med lange trestokker (såkalte katas) i gangene utenfor kontoret vårt. Hvis noe skal være sagt om kineserne, så er det at kroppsøvingsfaget deres er veldig mangfoldig og godt ”integrert” i skolehverdagen. De gjør alt dette i tillegg til sport og lagspill. Og de gjør det når som helst, og hvor som helst. Og dette er selvfølgelig sånne godsaker vi har sneket oss til å filme... :-)

           Det er med blandede følelser at jeg må medgi at hysteriet rundt det å ha utenlandske lærere  fremdeles lever i beste velgående blandt barna på skolen. Når elevene får øye på oss, overfalles vi som før av en bølge høylytte hilsninger, og mange vil klemme oss, eller bare ta på oss, utveksle e-postadresser, osv. Det at elevene er så ivrige og energiske kan være problematisk, spesielt når vi har undervisning. For min egen del har jeg lært at man må være veldig forsiktig med å f.eks. invitere elever opp på tavla for å skrive et ord eller gjøre en ”matching exercise”. De er så ivrige etter å delta at de nærmest slåss om å få komme opp. Og alle sammen roper ”Let me try!” så høyt de kan. De som ikke blir valgt ut til å utføre oppgaven, antar som regel en dypt skuffet mine og lager høye, klagende stønnelyder, hvis de ikke bare fortsetter med hylingen i håp om å bli nestemann opp. 
           Høres det kaotisk ut? Det ER kaotisk. Men det går på et vis. Merkelig nok ser de små, overivrige kinabarna ut til å huske det vi lærer dem. Når jeg går over gloser eller stoff fra tidligere timer med dem, så kommer svarene som regel piplende med litt drahjelp. Og det er veldig koselig. Når elevene viser at de har lært noe, blir jeg for min del i hvertfall så tydelig fornøyd, at jeg tror entusiasmen og gleden smitter over på elevene, som igjen gjør en desto større innsats. Det kan vel kanskje kalles en god sirkel?

           Uansett er det ikke til å unngå at oktober snart er forbi og våre dager i Kina er talte. Det gjenstår bare omlag 10 uker før kontrakten vår går ut på denne skolen, og selv om det så langt har vært både spennende og givende, tviler jeg sterkt på at vi kommer til å bli værende neste termin. Både jeg og Anneli begynner å få hastverk med å ta fatt på livet (mon tro om alle på vår alder føler det sånn?), så vi har vel på sett og vis bestemt oss for at vi reiser tilbake til Norge i slutten av januar. Eller rettere sagt: vi har bestemt oss for å ikke ombestemme oss i forhold til den originale planen, som var å dra hjem i januar.           
           Når det gjelder språket, altså kinesisk, kan vi melde en nokså positiv utvikling, selv om det er utfordrende å ha med skriftspråket å gjøre. Det er umåtelig frustrerende når man vandrer rundt i byen og kjenner igjen et tegn her, og et tegn der, men ikke riktig klarer å huske hvordan de uttales, eller hva de betyr. På den andre siden er det utrolig tilfredsstillende når det plutselig går et lys opp for deg og du skjønner hva noe betyr. Men den muntlige delen begynner imidlertid å falle skikkelig på plass. Det muntlige språket er ikke så vanskelig som alle skal ha det til, og fra et norsk perspektiv, er det kun to-tre ekstra vokaler å hanskes med. Det ligger selvfølgelig en liten kjøter i det faktum at ord som for et utrent øre høres helt like ut (homofoner) kan ha helt ulike meninger avhengig av hvilket tonefall du uttaler dem med. Men også disse tonene begynner å komme på plass. Faktisk er jeg overbevist om at en enkel samtale med en tilfeldig kineser skal gå ganske greit nå.

大家好。 (hei alle sammen)
我们已经在中国做了四个月的英文老师。(nå har vi vært engelsklærere i Kina i 4 måneder)
我们不喜欢中餐。 (vi liker ikke kinesisk mat)
我们的学生很好。(elevene våre er flinke)
我们有很多中国朋友。(vi har fått mange kinesiske venner)

Flott demonstrasjon, ikke sant? Mange av kollegene våre på skolen vår er ganske ungdommelige av seg, og vi har fått mange venner. Faktisk, er det sånn her at når man vil finne på noe (dra ut og bowle, dra på byen), så kan det fort bli FOR mange som ønsker å være med (mao.: stikk motsatt av situasjonen på Finnsnes). Sist vi trommet sammen til bowling ballet det på seg til å bli 10-15stk, når vi hadde sett for oss mange færre. Men det positive er jo det at vi alltid har en ekspertkonsulent tilgjengelig for alle våre språkspørsmål. Vi oppdaget forresten i dag at det finnes Tom & Jerry på kinesisk, så neste uke skal vi gjøre en innsats for å få tak i noen eksemplarer. Tegneserier er en undervurdert ressurs når det gjelder å lære seg språk, men vi skal tyne dem for det de er verdt!

Ellers har vel Norge stilt klokka en time tilbake, regner jeg med. Det vil si at vi nå er 7 timer foran Norge. Ikke spesielt praktisk i og med at folk hjemme kommer av arbeid omtrent når vi kryper til køys. Men, men.  Shit happens. That's it for today. Oss hørs neste uke!