Kina meg her og kina meg der!

Når man står mett og god og venter på bussen etter et måltid på McDonalds, og en helt fremmed kineser kommer bort til deg og innleder en samtale, er det ikke da ganske ironisk at nettopp denne kineseren kaller seg selv både sky og sjenert? I går traff jeg en stk ”Roger” mens jeg ventet på bussen, og han mente at kinesere generelt sett får to motstriende følelser ved synet av utlendinger. På den ene siden vil de se litt nærmere på disse merkelige, sjeldne skapningene, kanskje få brukt engelsken sin litt, eller bare få en smakebit av verden utenfor Kina. Men på den andre siden er de veldig intimiderte, sjenerte og våger ikke å opprette kontakt. Roger virket imidlertid ikke spesielt nølende på meg. Faktisk har det (som nevnt tidligere) blitt nærmest en tendens at folk kommer bort og vil snakke med oss når vi er utenfor skoleområdet. Mange av dem vi passerer stirrer åpenlyst på oss, og snur seg gjerne etter oss for å se. Når en buss kjører forbi skapes en morsom effekt fordi alle hodene vendes mot oss, og følger oss nesten synkront med blikket mens bussen passerer. Fremmede vi møter på gata, eller folk som kjører forbi i bilene sine vinker og sier ”Hello!”. Noen stopper i forbifarten og spør hvor vi kommer fra og hva vi gjør her. Andre vil utveksle e-postadresser og telefonnummer. Enkelte vi passerer lirer av seg et ”Hello” med et påfølgende kompliment (”you’re beautiful” eller ”you’re handsome” – stock phrases, apparently) ETTER vi har passert dem, og de er et stykke unna oss. Er man riktig uheldig blir man praiet av en vennegjeng og oppstilt for å ta bilder med alle og enhver. Som vestlig får man unektelig mye oppmerksomhet i Kina, på godt og vondt. Det blir sikkert rart å komme tilbake til Norge og bare være et ansikt i mengden igjen.

Det slår meg at kineserne er veldig flinke til å se det positive i sine medmennesker. Jeg har aldri hørt en kineser snakke nedlatende om noen andre, og regner ikke med å få oppleve det heller. De er veldig oppriktige av seg. Rektoren på skolen vår, som vi bruker å spille badminton med av og til, fortalte ved en anledning noen andre om spillingen vår. Han beskrev Stine som ”fast”, meg som (hm.. husker ikke), men når han kom til Anneli (som ikke er den aller sterkeste badmintonspilleren) nølte han bare et øyeblikk før han med et mildt smil sa ”She’s very gentle”. Genialt! Jeg liker hvordan man så enkelt kan vinkle noe litt negatitive til noe positivt. Håper dette er noe jeg kan absorbere i større eller mindre grad, og kanskje ta med tilbake til Norge, der det kanskje (eller kanskje ikke) behøves...

Ellers har jeg oppdaget at selv den beste lesson plan er søppel når elevene ikke er gira. Jeg vet selvfølgelig at det er lærerens oppgave å engasjere elevene, men det er merkelig hvordan samme opplegget fungerer kjempebra med en klasse, men ikke i det hele tatt med en annen. Man skal selvfølgelig ta høyde for elevenes nivå og behov og så videre, men dette fenomenet strekker seg dypere enn som så. Det er på en måte utenfor vår kontroll. Kanskje har det noe å gjøre med hva elevene har gjort tidligere på dagen. Det er bare rart hvordan sånt kan manifestere seg ”kollektivt” på klassenivå. En like stor utfordring ligger i å bryte gjennom kinesernes indoktrinerte undervisningsopplegg og gjøre oppgaver og øvelser som er friere og mer kreative. Det er et risikospill å prøve seg på noe annet enn drilling, drilling og drilling. Gruppearbeid er for eksempel en umulighet, individuelt arbeid kan til nød gå, men aldri lenger enn noen få minutter. Selv pararbeid er vanskelig. Det virker rett og slett som elevene ikke begriper hele gruppekonseptet – de forstår det ikke; for dem er gruppearbeid en fremmed sak som slettes ikke brukes i skolen.

Og så noen bilder...

  
Til venstre: Dette er altså skolegården, der elevene samles for hopp og sprell i 10-tiden hver eneste dag. Bildet til høyre er fra kung fu-timene, som de har flere ganger hver uke.

   
Til venstre: fra en musikktime. Læreren spilte piano mens elevene lagde ulyder på de merkelige instrumentene på bildet. Til høyre: Berg-og-dal-bane! Har alltid hatt lyst til å prøve en av disse. Ser ganske skummelt ut, men det er ikke så ille. Man kan forøvrig skimte undertegnede til høyre i den aller fremste vogna på bildet over.

   
To gale, gale menn som har sminket og stelt seg til med kostymer midt i en fornøyelsespark i Guangzhou og som storkoser seg med å stå veldig stille mens forbipasserende tar bilder.



I videosnutten til venstre øver elevene på en eller annen fremvisning de skal ha. Til høyre har de kung fu.


Hver dag klokken fem over ti setter denne musikken i gang, og elevene marsjerer ut i skolegården, som sett på videoen. Man kan vel også se Anneli og Stine snike seg forbi bak den nærmeste klassen.

Tja.. det var vel det. Hvis noen mot formodning skulle ha noen kjempespennende historier å fortelle fra hverdagen hjemme i fedrelandet, then by all means, bring 'em on! Om 10 minutter har vi kinesisk, og så er det antageligvis tilbake til leiligheten for å se en film. I helga har vi planlagt å besøke Minsk fornøyelsespark, som er basert rundt et "tørrlagt" russisk hangarskip. Et hangarskip! Det er ganske heftige greier.

Ok, André ut. Hasta la vista!