A week in limbo

HER kommer en aldri så liten tidlig-september-hilsen og noen bilder fra våre "eventyr" i Kina. På søndag hoppet vi på et nattog fra Beijing og tøffet sørover over bakkar og berg. Togreisen bydde ikke på noe VELDIG bemerkelsesverdig, annet enn et velkomment sceneskift. Det var oppmuntrende å se at det fantes en slutt også på Beijing. Etter våre endeløse vandringer rundt i byen begynte det å føles som det motsatte.



I hver kupé var det seks senger, og det ble en anelse knødd for oss store Europeere (dvs: meg). Likevel klarte vi faktisk å orge oss til med lappis, headsett og en god film eller to. Ellers var Kineserne vi delte vogn med typisk Kinesiske - med andre ord selskapssyke og pratevillig, og det gikk nok en time eller to bort i prat også. De som jobbet på toget trillet ivrig rundt med traller med frukt og andre fristelser. Og vi oppdaget kjapt at Kineserne er like ille i tralletrafikken som i biltrafikken. Det ble ikke bare én kollisjon, for å si det sånn. Men alt i alt var det en hyggelig tur.



Noen bilder av det ganske kinesiske land... Kall meg gjerne gal i gjerningsøyeblikket, men etter 4 uker omringet av skyskrapere, asfalt, folk og biler var dette et veldig, veldig kjærkomment syn.


Omsider tøffet toget inn på jernbanestasjonen i Guangzhou - sør-Kinas kjempe! Der ble vi møtt av en ung Carol fra Global Education, som vennlig geleidet oss på en buss. Etter en times tid sjekket vi inn på et hotell i en liten sørkinesisk by som het Zhongshan. MEN husk at alt er relativt, og at ordet "liten" i forbindelse med kinesiske byer fort betyr befolkningstall på 3-400 000. På bildet til venstre står to stk slitne skal-bli-engelsklærere. Jenta til venstre er Stine, som også skal jobbe på samme skole som Anneli og meg. På bildet til høyre ser vi Carol i den hvite kjolen.


Til venstre: Dette - en folketom gate - er et SJELDENT syn i Kina. Bildet til høyre viser en morsom reklame vi kom over. Morsom fordi Norge tydeligvis er "where no one goes" i følge kinesisk tankegang.


Noen kinesiske delikatesser. Kyllingføtter, sjøstjerner og gås. Skal visstnok være veldig namnam.


Til venstre: Meg og Carol på en eller annen kinesisk restaurant. Til høyre: Anneli, Stine, Theresa, Katy og meg (Carol tar bildet) på Global Educations training centre i Zhongshan. Vi spiser mye sammen fordi organisasjonen vi reiser gjennom har forpliktet seg å gi oss tre daglige måltider.
tess

På tirsdag fikk vi spørsmål om vi ville hjelpe Carol å dele ut en dunge brosjyrer på kvelden. Dette viste seg å være hysterisk morsomt. Vi vandret gatelangs og stakk rett og slett brosjyrer i hendene på alle som var interesserte. Kineserne var utrolig mottakelige for tilnærmelser spesielt fra oss Europeere. Våre talentløse "ni hao" og "xiexie" ble møtt med store smil og enorm entusiasme.


Til venstre: Katy og Anneli er NESTEN ferdig. Stor jubel. Til høyre: Hele gjengen OG en tilfeldig kineser er samlet på McDonalds for en velfortjent sjokolademilkshake.

MEN vi er altså fremdeles i Zhongshan, og ikke i Shenzhen, der skolen vår er. Det har selvfølgelig en slags logisk forklaring. Skolen jobber visstnok fremdeles med å ordne leiligheter til oss. Siden vi kom hit på mandagsmorgenen har vi blitt fortalt at vi trolig reiser til skolen vår neste dag, eller dagen deretter. Nå er det torsdag og vi har ikke rørt på oss. Men pytt, det går bra. Vi stortrives i Zhongshan. Og i dag ble vi forunt sjansen til å snakke litt med rektoren på skolen vår. Han kunne fortelle at vi var veldig velkomne og at han så fram til å jobbe med oss. Han hadde også store planer om å få oss til å organisere en dunge extracurricular activities for studentene, noe som hørtes veldig morsomt ut. Gleder oss til det.

Vi har også sett noen bilder fra skolen, og det ser veldig lovende ut. Skolen ligger visstnok en times tid utenfor selve byen, og består av et stort område med fint turterreng, idrettsanlegg, svømmebasseng og så videre. Ellers kan jeg meddele at det er vanvittig varmt her. Varmen overgår alle forventninger, og det er kanskje litt for mye av det gode. Men vi overlever.

That's it for now. Hasta la vista!