Refleksjon.

I mangel på fine og flotte bilder kan jeg for denne gang tilby litt fritt tankespinn rundt vår nåværende tilværelse. Nå har vi vært lærere på Fuyuan barneskole i litt over en uke.

Det å være lærer i Kina er spesielt. Lokalbefolkningen lever nesten som i en boble, der ingenting som ikke er gjennomsyret Kinesisk trenger gjennom. De har minimal kontakt med omverdenen, men har et nysgjerrig, uskyldig syn på alt som er fremmed. Kanskje er det derfor vi oppfattes nærmest som levende severdigheter av elevene og til en viss grad også av kollegene våre. Vi kan knapt nok spasere forbi et klasserom uten å vekke til live et dundrende torden av hilsninger. Enkelte lærere reagerer riktignok på forstyrrelsen med å brøle fra seg i frådende indignasjon, men de aller fleste antar simpelthen et overbærende smil og venter i stillhet til vi har passert.

Når vi sitter på kontoret og planlegger, eller bare surfer på internett, blir vi gjerne oppsøkt i pausene av smilende små kinesiske barneansikt som vil se hva vi gjør, vise oss noe, eller som bare vil hilse på. Når vi i løpet av dagen blir sultne og tørste og setter kursen fra undervisningsbygget mot kantina der vi spiser lunsj og middag, blir vi til de grader verbalt overfalt av oppmerksomhetstrengende elever. Det hele kan til en viss grad sammenlignes med hvordan en populær kjendis kan bli forfulgt av beundrere eller påtrengende papparazzifotografer. Forhåpentligvis vil det sensasjonelle som omkranser oss avta etterhvert. Vi må vel bare ta tiden til hjelp.

Hva angår undervisningen i seg selv, så er den også spesiell. Alle har nok på et eller annet tidspunkt befunnet seg i en situasjon der de har måtte forklare et ord eller et begrep til noen andre. Det er kanskje ganske greit i utgangspunktet, men når lærer og elev skilles av en massiv språklig barriære, så stiller utfordringene seg kjapt i kø. Elevene våre, som er fra syv til tolv år gamle, er ikke spesielt flinke i Engelsk. Faktisk kan de sammenlignes med små dataprogrammer. De kan motta og forstå en rekke enkle setninger, og gi faste og innøvde svar. Men hvis du er uheldig og formulerer deg på en sånn måte at det du sier faller litt utenfor det de forventer å høre, da blir det fullstendig kræsj. Vi prøver imidlertid så godt vi kan. Med kroppsspråk – gester og fakter, og bevisst bruk av intonasjon og setningsstress, samt flittig bruk av bilder, gjenstander og flotte tavletegninger, så blir vi noenlunde forstått – håper og tror vi i hvert fall. I enkelte timer har vi en kinesisk assistent (eller to), som kan bidra med ytterligere forklaring eller oversettinger der det er nødvendig. Faktisk er det ikke uvanlig at våre kolleger ber pent og ydmykt om de kan få observere i timene våre, fordi de også ønsker å forbedre engelsken sin. Og det tror jeg de trenger. Mister Jack, en av våre kolleger, har mastergrad i engelsk, men selv han har alvorlige problemer både med å uttrykke sine egne tanker og å forstå hva vi sier til han. Så da er det vel ikke vanskelig å tenke seg hvor mye de andre, mindre lærde sliter.

Vår målsetning er å skape et ”friere” og mer kreativt språk for elevene våre. Det kinesiske undervisningsopplegget baserer seg i stor grad på en input-this, output-that-filosofi. Det vil si at elevene gjerne bruker lang tid på å skrive ned elegante svar til vanlige spørsmål og forespørsler, og memoriserer dem, sånn at hvis de noensinne blir spurt, så kan de bare lire av seg fra hukommelsen. Det er åpenbart ikke ekte språkkyndighet. Det virker som vi har fått ganske frie tøyler. Vårt første stopp i hierarkiet over oss (en travel kineser som konstant misforstår oss) har riktignok gitt oss noen tekstbøker som han nevnte vi kunne bruke, men det virker ikke som de er veldig opptatte av hvilke emner vi underviser. Ellers kan jeg jo nevne at elevene generelt sett er ivrige, engasjerte og motiverte. Det er for tidlig å si om det skyldes det sensasjonelle rundt oss som utenlandske lærere eller om elevene faktisk har et oppriktig ønske om å lære. Uansett er det som regel en fornøyelse å være i klasserommet sammen med dem.

Kommer tilbake med mer. So long!