Mao zai shu li mian

Ting jeg liker med Kina:

- alle er hyggelig
- Alt er billig
- Masse oppmerksomhet :)
- Spennende

Ting jeg IKKE liker med Kina:

- maten
- svært tydelig klasseskille
- bryr seg lite om miljøet
- de beveger seg veldig sakte

Ting jeg savner i Norge:

- TACO
- Eline
- Shakespeare og Max
- Marsipan

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg her. Men bekymre dere ikke, jeg har det bra.
I det siste har det ikke skjedd altfor mye. Vi var en til tur på spa, jeg og Stine fikk manikyr mens André hadde en aromaterapimassasje. Siden han var enslig mann som skulle ha massasje fikk han forresten se bilde av alle massøsene, samt alder og høyde, så han kunne velge og vrake. :-)

Jeg har fått laget meg en kina kjole hos skredder nå. Den ble veldig fin, synes jeg :-) Se bilde!

Ellers så har Stine hatt besøk av to venner fra Danmark som reiser rundt og jobber i Asia for tiden.

Forrige uke var det sportsday på torsdag og fredag. Og mens vi i Norge ser for oss en sportsday hvor ungene springer rundt og leker seg med forskjellige sporter, skal det her paraderes og tales. André og jeg ble vekt tidlig på morningen av Stine fordi en lærer hadde bedt henne finne oss, vi måtte forte oss til sports fielden! Og der ble vi plassert i en lærer parade med hver vår liten kineser, fikk en caps på hodet og avgårde bar det. André var så "heldig" å fikk lov å gå aller fremst alene, he he he. Vi spaserte foran 2000-3000 folk bestående av elever, lærere, foreldre og "viktige" menn. Senere på dagen begynte vi etter mye om og men med sport. Springing, høydehopp, gå-på-rekke-bundet-fast-i-hverandre sport, blant annet.

What else, what else... Stine og jeg dro på jakt etter en mexikansk restaurant vi hadde hørt snakk om, men vi gikk oss helt vill. Havnet nede med kaia, hvor vi vandret litt rundt, før vi tok feil buss hjemover, og måtte bytte. Senere fant vi derimot en god indisk restaurant, selv om vi brukte en del tid på å finne den også. :-) Men hva gjør man ikke for å slippe unna kinesisk kantine mat.

Which reminds me, André og jeg var på ikea (igjen). Der koste vi oss med köttbullar och potatismos. Også fikk vi kjøpt pepperkaker!! NAM! Har spist alle allerede... Kjøpte pepperkakedeig også, har spist den og :-)

Også gikk vi en ny tur på tigerfjellet sammen med noen kinesiske venner og venninner. Når vi kom til tårnet der oppe fant vi ut at det faktisk bor en mann der. Han inviterte oss inn, og vi fikk se hans meget beskjedne hjem bestående av ei seng og en PC. Han har fin utsikt da. Merkelig sted å bo...

Vi har også tilbrakt flere dager på starbucks i det siste, det er som André har nevnt utrolig koselig der... ihvertfall sammenlignet med å sitte på tresofaen i leiligheten eller på kontoret...
I helga gikk vi tur i en stor fjellpark inne i Shenzhen, og det var en fin opplevelse. Flere store drage områder, hvor de har drage konkurranser... :) Fin utsikt, grønt og varmt :-)

Men selv om den dagen var varm, betyr ikke det at alle dager er det... kulda har kommen tilbake igjen, og de siste dagene har det regnet. Det er ikke så kaldt som det var for noen uker siden, men kaldt nok (15-16 grader?). Og vår sjef sier vi ikke trenger varmeovner, som vi har mast om flere ganger. Hmmf!

Hjemreisen nærmer seg med stormskritt nå. Det er helt utrolig at vi har vært her i over 4 måneder. Vår siste arbeidsdag er 15 januar, og vi har noen dager med fri i jula og nyttår. Jeg kommer til å savne de søte små elevene mine. Når jeg kommer hjem trenger jeg forresten en jobb. Noen forslag? :-)

Salut, amis!


Her e nån bilda fra Sports Day. Lærerparaden som vi tok del i og nån veldig søte, små barnehageunga :-)

André og Stine på sportsday. Flotte capsa vi fikk, det står "Fuyuan" som da e navnet på skolen. Også to fine små fjerdeklassinga... kan forøvrig informere om at jenta til venstre e den verste brålmakarn i fjerdeklassen min.

 
Også to små fjerdeklassegutta. Neste bilde vise Eric, Stine, Lin og Lin si venninna. Vi e på fjelltur igjen :-)


Her ser dåkker André og Ju Huan (sannsynligvis skrives det ikke sånn). Det e en gutt i 6. klassen som kjem på besøk til oss kver kveld eller formiddag eller begge dela. Nån ganga åpne vi døra, andre ganga ikke. Her sitt dem å studere kinesisk ilag, ved hjelp av Tom og Jerry tegneserie. Til høyre kan du se fjellparken eg nevnte tiliar, med et stort område tilegnet drageflyvning.


Flere bilda fra parken både over og under. En fin, grønn oase midt i byens mas og kjas. Som typisk kinesisk er, så har selvfølgelig noen lagt seg til å sove.




Neimen se, det e jul i Kina også! Selv om jula e langt i fra så utbredt som heime, så e det no litt jul her også. Under ser du en liten julekonsert med barn på et kjøpesenter vi besøkte :-)


Og her e da min nye, fine kjole :-) Både forran og bakfra. Pose, pose, pose...

Fjelltur på Hushan/虎山 (Tigerfjellet)

Ohoy! God onsdag! Stine og meg på Starbucks, av alle steder i verden. Jeg har aldri vært en stor tilhenger av sånne små kaffeplasser, men når de har varm kakao, trådløst internett og gode lenestoler er det egentlig godt tålelig. De siste ukene har vi hatt mange fridager fordi elevene er ute på skoleplassen mellom lunsj og middag og øver seg til idrettsdagen(e) som skal være på torsdag og fredag denne uken. Det er ikke til å stikke under en kineser at jeg er litt nysgjerrig på hva de egentlig skal gjøre, siden de må sette av så mye tid til forberedelser. Jeg prøvde å forhøre meg litt blant sjetteklasseelevene mine i dag, men ble ikke mye klokere av det. Så jeg regner med at jeg står klar med videokameraet for å forevige eventuelle merksnodigheter når morgendagen gryr.

  

Siden alle timene mine på tirsdag ble kansellert på grunn av de forestående idrettsdagene bestemte jeg meg for å hoppe i sjumilsstøvlene og utfordre skolens eget vesle Tigerfjell. Dessverre har jeg ingen bilder som viser haugen i all sin beskjedne prakt, men sammenlignet med våre norske naturgitte himmelskrapere er det ikke mye å skryte av uansett. På tur opp var det første som møtte meg en stengt port og et stort skilt med mange skumle kinesiske tegn som jeg ikke riktig forstod. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kjente igjen noen av tegnene; det er bare det at med det kinesiske språket er det ikke alltid nok å vite hva hvert enkelt tegn betyr, for de kan bety noe HELT annet når de kombineres med andre tegn. Heldigvis var det en kiosk like i nærheten, der jeg nølende vekket til live en slumrende kineser og spurte på min ustødige kinesisk "er veien stengt? kan jeg gå på fjellet?". Som kinesere flest, ble han smått forlegen, men samtidig tydelig begeistret av å bli tilnærmet av en utlending. Åpenbart ikke hverdagskost. Ansiktet ble snart forvridd i et bredt smil og kroppen nærmest ristet av iver når han tilfreds kunne fortelle meg at selvfølgelig kunne jeg gå på fjellet. Peis på, ivret han, med kroppspråket om ikke annet. Stor suksess! Hver eneste utveksling med de lokale på kinesisk bygger på selvsikkerheten og gjør oss tryggere på vår bruk av språket. Det er flott. Etterhvert takket jeg kioskmannen, åpnet porten og labbet i vei opp trappene mot toppen av vår lokale kjempe. Et stykke opp fant jeg en hønsegård, som vist på bildene ovenfor. Fascinerende, hva? Ironisk nok domineres Tigerfjellet av HØNS. Ingen tigere (som jeg kunne se).

  

Tripp-trapp, tripp-trapp og tripp-trapp igjen, og igjen, og igjen. Min vesle eskapade ut i villmarkens favn bestod i stor grad av trappegåing. Akk og vé, mine stakkars kne! (neida, smerte er en mental konstruksjon - erkjenner ikke sånt.) Som man kan se på bildene over er kineserne kjempeflinke til å vedlikeholde sine naturstier, i motsetning til for eksempel Torsken kommune i Midt-Troms der naturstiene stort sett består av riktig flotte søkkmyrer. Trappene på Tigerfjellet kom i mange forskjellige utforminger, farger og mønster. Og det var dusinvis av dem. Det viste seg snart at fjellet kunne by på et stort kaotisk nettverk av stier på kryss og tvers. Jeg fikk ikke utforsket alle, men noen blindveier klarte jeg å finne.

  

I rekreasjonens sanne ånd var det mange små rasteplasser med tradisjonelt kinesisk preg langs fjellstiene. På disse rasteplassene var det også mange små hus og hytter, men jeg er ikke sikker på hva de skulle være gode for, bortsett fra enkelte som åpenbart var toaletter. Tipper disse små rasteplassene er en populær helgedestinasjon for barnefamilier.

  

Noen av konstruksjonene var mer interessante enn andre. Dette tårnet, for eksempel, liker jeg. Det har fanget blikket mitt mange ganger når jeg har gått fra leiligheten vår til skolen, så en nærmere titt var svært velkommen. På kvelden kommer det ofte et svakt blått lys fra vinduene, så når man ser det fra bakkenivå etter mørkets frembrudd kan det minne om noe ut i fra et eventyr. Dessverre ble trolldommen litt brudd når jeg kom opp og fant en snorkende kineser like innenfor døren. Uansett var kunstverket som var malt under gulvet på første etasje imponerende. Drager er veldig sentrale i kinesisk kultur. Den ørne/hønelignende saken som holder dragen med selskap på bildet over vet jeg imidlertid ingenting om. Må forhøre meg om den.

 

Her ser vi samme tårnet fra begynnelsen av fjellstien. Det slår meg at Kina i sannhet er et veldig fruktbart land. Ikke bare er befolkningen forplantningssyke, men også vegetasjonen og dyrelivet ser ut til å stortrives. Jeg vet ikke hvor mange fugler jeg så (og hørte) på denne turen, men det raslet og ruslet i hvert fall kontinuerlig i busker og kratt. Der og da var det selvfølgelig litt skummelt, siden jeg har blitt fortalt en og annen skrekkhistorie om kobraslangene som skjuler seg i skogen ovenfor skolen. Men det gikk altså bra denne gangen. Ingen slangebitt.

 

Her er et par utsiktsbilder. Det er ikke til å legge skjul på at vi i aller høyeste grad bor i et urbant strøk, selv om vi er en times tid utenfor byen Shenzhen. Bygningene som er nærmest på det første bildet er fabrikker, og det samme gjelder mange av bygningene vi kan se på bildet. Området som helhet kalles en industriell landsby, og sånne industrielle landsbyer forbinder utkantstrøkene rundt de aller fleste kinesiske storbyene. Mange av fabrikkene i området eies faktisk av en og samme person, og han er visstnok Shenzhens rikeste mann. Han er for øvrig også eier av skolen vi jobber på, og sånn sett er vi vel ut i fra kinesisk tenkemåte hans underordnede. I Kina er klasseskillet mellom rik og fattig veldig prominent. Det er en selvfølgelighet at de velstående er bedre og mer verdifulle mennesker enn sine fattigere landsmenn. Dette ser vi eksempel på hver eneste dag. Det er subtilt og usagt, men likevel tydelig. De som tilhører de lavere klassene baner vei for sine bedre, unngår å møte blikk og er veldig høflige og respektfulle i hilsninger og samtaler. Vi hadde faktisk "æren" av å passere skolens eier på tur til byen en gang, og da bet jeg meg merke i at Lynn, en av våre kinesiske venner presterte å nærmest bøye seg i støvet for han i forbifarten. Mens vi i vår uvitenhet ikke hilste engang. Nesten rart at det ikke fikk konsekvenser.

  

På bildet til venstre ser vi skolebygningen vår. Hver eneste dag går vi langs hekken, over broen, ned første spiraltrappa og bort til kontorene våre som ligger i andreetasje. Bildet i midten tok jeg ved slutten av løypa, like før jeg var nede. Det strøket man så vidt kan skimte til venstre på bildet er et realt fattigstrøk. Jeg følte meg virkelig i en annen verden når jeg gikk forbi de falleferdige ruinene folk bodde i der, og så inn gjennom hullene i veggene til de sparsomlig møblerte rommene innenfor. Folk så motløse og apatiske ut. De stirret uttrykksløse på meg når jeg passerte, uten å si et ord. Beinmagre løshunder løp rundt, men bjeffet ikke. Det var søppel overalt. Store metalskåler med vassen ris lå halvtomme utenfor flere hus. Jeg har ofte hørt folk si at vi burde være takknemlige som er født og oppvokst i Norge, men jeg tror ikke alle innser riktig hvor heldige vi er. Ok, nok om det. Bildet til høyre er (åpenbart) fra idrettsbanen, der morsomhetene skal skje i morgen og på fredag. Kommer tilbake med mer om det. :-)

Om litt over tre uker får vi forresten besøk av Annelis familie. Vi gleder oss kjempemye til det! Det blir stor stas å kunne dele våre inntrykk og opplevelser med dem. De skal være her til over nyttår, så vi kommer til å feire jul og nyttårsaften med dem. Johnny, Leila og Peter - regner med dere også tar Tigerfjellet fatt med meg og Anneli når dere kommer! Å gå litt i kinesisk mark er jo nesten obligatorisk når man bare er her en gang. Apropos, så sitter det en liten kattemons hjemme på Finnsnes og er veldig bekymret for at han må tilbringe julaften og nyttårsaften alene i et bur på et dyrepensjonat på Bardufoss. Hvis noen vi kjenner og ikke har spurt mot formodning skulle fatte medynk og redde hans sjel fra ensomhetens fordervelse, er vi evig takknemlige. Han må ha et hjem fra ca. 20 desember og fram til 10 januar.

Kina meg her og kina meg der!

Når man står mett og god og venter på bussen etter et måltid på McDonalds, og en helt fremmed kineser kommer bort til deg og innleder en samtale, er det ikke da ganske ironisk at nettopp denne kineseren kaller seg selv både sky og sjenert? I går traff jeg en stk ”Roger” mens jeg ventet på bussen, og han mente at kinesere generelt sett får to motstriende følelser ved synet av utlendinger. På den ene siden vil de se litt nærmere på disse merkelige, sjeldne skapningene, kanskje få brukt engelsken sin litt, eller bare få en smakebit av verden utenfor Kina. Men på den andre siden er de veldig intimiderte, sjenerte og våger ikke å opprette kontakt. Roger virket imidlertid ikke spesielt nølende på meg. Faktisk har det (som nevnt tidligere) blitt nærmest en tendens at folk kommer bort og vil snakke med oss når vi er utenfor skoleområdet. Mange av dem vi passerer stirrer åpenlyst på oss, og snur seg gjerne etter oss for å se. Når en buss kjører forbi skapes en morsom effekt fordi alle hodene vendes mot oss, og følger oss nesten synkront med blikket mens bussen passerer. Fremmede vi møter på gata, eller folk som kjører forbi i bilene sine vinker og sier ”Hello!”. Noen stopper i forbifarten og spør hvor vi kommer fra og hva vi gjør her. Andre vil utveksle e-postadresser og telefonnummer. Enkelte vi passerer lirer av seg et ”Hello” med et påfølgende kompliment (”you’re beautiful” eller ”you’re handsome” – stock phrases, apparently) ETTER vi har passert dem, og de er et stykke unna oss. Er man riktig uheldig blir man praiet av en vennegjeng og oppstilt for å ta bilder med alle og enhver. Som vestlig får man unektelig mye oppmerksomhet i Kina, på godt og vondt. Det blir sikkert rart å komme tilbake til Norge og bare være et ansikt i mengden igjen.

Det slår meg at kineserne er veldig flinke til å se det positive i sine medmennesker. Jeg har aldri hørt en kineser snakke nedlatende om noen andre, og regner ikke med å få oppleve det heller. De er veldig oppriktige av seg. Rektoren på skolen vår, som vi bruker å spille badminton med av og til, fortalte ved en anledning noen andre om spillingen vår. Han beskrev Stine som ”fast”, meg som (hm.. husker ikke), men når han kom til Anneli (som ikke er den aller sterkeste badmintonspilleren) nølte han bare et øyeblikk før han med et mildt smil sa ”She’s very gentle”. Genialt! Jeg liker hvordan man så enkelt kan vinkle noe litt negatitive til noe positivt. Håper dette er noe jeg kan absorbere i større eller mindre grad, og kanskje ta med tilbake til Norge, der det kanskje (eller kanskje ikke) behøves...

Ellers har jeg oppdaget at selv den beste lesson plan er søppel når elevene ikke er gira. Jeg vet selvfølgelig at det er lærerens oppgave å engasjere elevene, men det er merkelig hvordan samme opplegget fungerer kjempebra med en klasse, men ikke i det hele tatt med en annen. Man skal selvfølgelig ta høyde for elevenes nivå og behov og så videre, men dette fenomenet strekker seg dypere enn som så. Det er på en måte utenfor vår kontroll. Kanskje har det noe å gjøre med hva elevene har gjort tidligere på dagen. Det er bare rart hvordan sånt kan manifestere seg ”kollektivt” på klassenivå. En like stor utfordring ligger i å bryte gjennom kinesernes indoktrinerte undervisningsopplegg og gjøre oppgaver og øvelser som er friere og mer kreative. Det er et risikospill å prøve seg på noe annet enn drilling, drilling og drilling. Gruppearbeid er for eksempel en umulighet, individuelt arbeid kan til nød gå, men aldri lenger enn noen få minutter. Selv pararbeid er vanskelig. Det virker rett og slett som elevene ikke begriper hele gruppekonseptet – de forstår det ikke; for dem er gruppearbeid en fremmed sak som slettes ikke brukes i skolen.

Og så noen bilder...

  
Til venstre: Dette er altså skolegården, der elevene samles for hopp og sprell i 10-tiden hver eneste dag. Bildet til høyre er fra kung fu-timene, som de har flere ganger hver uke.

   
Til venstre: fra en musikktime. Læreren spilte piano mens elevene lagde ulyder på de merkelige instrumentene på bildet. Til høyre: Berg-og-dal-bane! Har alltid hatt lyst til å prøve en av disse. Ser ganske skummelt ut, men det er ikke så ille. Man kan forøvrig skimte undertegnede til høyre i den aller fremste vogna på bildet over.

   
To gale, gale menn som har sminket og stelt seg til med kostymer midt i en fornøyelsespark i Guangzhou og som storkoser seg med å stå veldig stille mens forbipasserende tar bilder.



I videosnutten til venstre øver elevene på en eller annen fremvisning de skal ha. Til høyre har de kung fu.


Hver dag klokken fem over ti setter denne musikken i gang, og elevene marsjerer ut i skolegården, som sett på videoen. Man kan vel også se Anneli og Stine snike seg forbi bak den nærmeste klassen.

Tja.. det var vel det. Hvis noen mot formodning skulle ha noen kjempespennende historier å fortelle fra hverdagen hjemme i fedrelandet, then by all means, bring 'em on! Om 10 minutter har vi kinesisk, og så er det antageligvis tilbake til leiligheten for å se en film. I helga har vi planlagt å besøke Minsk fornøyelsespark, som er basert rundt et "tørrlagt" russisk hangarskip. Et hangarskip! Det er ganske heftige greier.

Ok, André ut. Hasta la vista!