Fjelltur på Hushan/虎山 (Tigerfjellet)

Ohoy! God onsdag! Stine og meg på Starbucks, av alle steder i verden. Jeg har aldri vært en stor tilhenger av sånne små kaffeplasser, men når de har varm kakao, trådløst internett og gode lenestoler er det egentlig godt tålelig. De siste ukene har vi hatt mange fridager fordi elevene er ute på skoleplassen mellom lunsj og middag og øver seg til idrettsdagen(e) som skal være på torsdag og fredag denne uken. Det er ikke til å stikke under en kineser at jeg er litt nysgjerrig på hva de egentlig skal gjøre, siden de må sette av så mye tid til forberedelser. Jeg prøvde å forhøre meg litt blant sjetteklasseelevene mine i dag, men ble ikke mye klokere av det. Så jeg regner med at jeg står klar med videokameraet for å forevige eventuelle merksnodigheter når morgendagen gryr.

  

Siden alle timene mine på tirsdag ble kansellert på grunn av de forestående idrettsdagene bestemte jeg meg for å hoppe i sjumilsstøvlene og utfordre skolens eget vesle Tigerfjell. Dessverre har jeg ingen bilder som viser haugen i all sin beskjedne prakt, men sammenlignet med våre norske naturgitte himmelskrapere er det ikke mye å skryte av uansett. På tur opp var det første som møtte meg en stengt port og et stort skilt med mange skumle kinesiske tegn som jeg ikke riktig forstod. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kjente igjen noen av tegnene; det er bare det at med det kinesiske språket er det ikke alltid nok å vite hva hvert enkelt tegn betyr, for de kan bety noe HELT annet når de kombineres med andre tegn. Heldigvis var det en kiosk like i nærheten, der jeg nølende vekket til live en slumrende kineser og spurte på min ustødige kinesisk "er veien stengt? kan jeg gå på fjellet?". Som kinesere flest, ble han smått forlegen, men samtidig tydelig begeistret av å bli tilnærmet av en utlending. Åpenbart ikke hverdagskost. Ansiktet ble snart forvridd i et bredt smil og kroppen nærmest ristet av iver når han tilfreds kunne fortelle meg at selvfølgelig kunne jeg gå på fjellet. Peis på, ivret han, med kroppspråket om ikke annet. Stor suksess! Hver eneste utveksling med de lokale på kinesisk bygger på selvsikkerheten og gjør oss tryggere på vår bruk av språket. Det er flott. Etterhvert takket jeg kioskmannen, åpnet porten og labbet i vei opp trappene mot toppen av vår lokale kjempe. Et stykke opp fant jeg en hønsegård, som vist på bildene ovenfor. Fascinerende, hva? Ironisk nok domineres Tigerfjellet av HØNS. Ingen tigere (som jeg kunne se).

  

Tripp-trapp, tripp-trapp og tripp-trapp igjen, og igjen, og igjen. Min vesle eskapade ut i villmarkens favn bestod i stor grad av trappegåing. Akk og vé, mine stakkars kne! (neida, smerte er en mental konstruksjon - erkjenner ikke sånt.) Som man kan se på bildene over er kineserne kjempeflinke til å vedlikeholde sine naturstier, i motsetning til for eksempel Torsken kommune i Midt-Troms der naturstiene stort sett består av riktig flotte søkkmyrer. Trappene på Tigerfjellet kom i mange forskjellige utforminger, farger og mønster. Og det var dusinvis av dem. Det viste seg snart at fjellet kunne by på et stort kaotisk nettverk av stier på kryss og tvers. Jeg fikk ikke utforsket alle, men noen blindveier klarte jeg å finne.

  

I rekreasjonens sanne ånd var det mange små rasteplasser med tradisjonelt kinesisk preg langs fjellstiene. På disse rasteplassene var det også mange små hus og hytter, men jeg er ikke sikker på hva de skulle være gode for, bortsett fra enkelte som åpenbart var toaletter. Tipper disse små rasteplassene er en populær helgedestinasjon for barnefamilier.

  

Noen av konstruksjonene var mer interessante enn andre. Dette tårnet, for eksempel, liker jeg. Det har fanget blikket mitt mange ganger når jeg har gått fra leiligheten vår til skolen, så en nærmere titt var svært velkommen. På kvelden kommer det ofte et svakt blått lys fra vinduene, så når man ser det fra bakkenivå etter mørkets frembrudd kan det minne om noe ut i fra et eventyr. Dessverre ble trolldommen litt brudd når jeg kom opp og fant en snorkende kineser like innenfor døren. Uansett var kunstverket som var malt under gulvet på første etasje imponerende. Drager er veldig sentrale i kinesisk kultur. Den ørne/hønelignende saken som holder dragen med selskap på bildet over vet jeg imidlertid ingenting om. Må forhøre meg om den.

 

Her ser vi samme tårnet fra begynnelsen av fjellstien. Det slår meg at Kina i sannhet er et veldig fruktbart land. Ikke bare er befolkningen forplantningssyke, men også vegetasjonen og dyrelivet ser ut til å stortrives. Jeg vet ikke hvor mange fugler jeg så (og hørte) på denne turen, men det raslet og ruslet i hvert fall kontinuerlig i busker og kratt. Der og da var det selvfølgelig litt skummelt, siden jeg har blitt fortalt en og annen skrekkhistorie om kobraslangene som skjuler seg i skogen ovenfor skolen. Men det gikk altså bra denne gangen. Ingen slangebitt.

 

Her er et par utsiktsbilder. Det er ikke til å legge skjul på at vi i aller høyeste grad bor i et urbant strøk, selv om vi er en times tid utenfor byen Shenzhen. Bygningene som er nærmest på det første bildet er fabrikker, og det samme gjelder mange av bygningene vi kan se på bildet. Området som helhet kalles en industriell landsby, og sånne industrielle landsbyer forbinder utkantstrøkene rundt de aller fleste kinesiske storbyene. Mange av fabrikkene i området eies faktisk av en og samme person, og han er visstnok Shenzhens rikeste mann. Han er for øvrig også eier av skolen vi jobber på, og sånn sett er vi vel ut i fra kinesisk tenkemåte hans underordnede. I Kina er klasseskillet mellom rik og fattig veldig prominent. Det er en selvfølgelighet at de velstående er bedre og mer verdifulle mennesker enn sine fattigere landsmenn. Dette ser vi eksempel på hver eneste dag. Det er subtilt og usagt, men likevel tydelig. De som tilhører de lavere klassene baner vei for sine bedre, unngår å møte blikk og er veldig høflige og respektfulle i hilsninger og samtaler. Vi hadde faktisk "æren" av å passere skolens eier på tur til byen en gang, og da bet jeg meg merke i at Lynn, en av våre kinesiske venner presterte å nærmest bøye seg i støvet for han i forbifarten. Mens vi i vår uvitenhet ikke hilste engang. Nesten rart at det ikke fikk konsekvenser.

  

På bildet til venstre ser vi skolebygningen vår. Hver eneste dag går vi langs hekken, over broen, ned første spiraltrappa og bort til kontorene våre som ligger i andreetasje. Bildet i midten tok jeg ved slutten av løypa, like før jeg var nede. Det strøket man så vidt kan skimte til venstre på bildet er et realt fattigstrøk. Jeg følte meg virkelig i en annen verden når jeg gikk forbi de falleferdige ruinene folk bodde i der, og så inn gjennom hullene i veggene til de sparsomlig møblerte rommene innenfor. Folk så motløse og apatiske ut. De stirret uttrykksløse på meg når jeg passerte, uten å si et ord. Beinmagre løshunder løp rundt, men bjeffet ikke. Det var søppel overalt. Store metalskåler med vassen ris lå halvtomme utenfor flere hus. Jeg har ofte hørt folk si at vi burde være takknemlige som er født og oppvokst i Norge, men jeg tror ikke alle innser riktig hvor heldige vi er. Ok, nok om det. Bildet til høyre er (åpenbart) fra idrettsbanen, der morsomhetene skal skje i morgen og på fredag. Kommer tilbake med mer om det. :-)

Om litt over tre uker får vi forresten besøk av Annelis familie. Vi gleder oss kjempemye til det! Det blir stor stas å kunne dele våre inntrykk og opplevelser med dem. De skal være her til over nyttår, så vi kommer til å feire jul og nyttårsaften med dem. Johnny, Leila og Peter - regner med dere også tar Tigerfjellet fatt med meg og Anneli når dere kommer! Å gå litt i kinesisk mark er jo nesten obligatorisk når man bare er her en gang. Apropos, så sitter det en liten kattemons hjemme på Finnsnes og er veldig bekymret for at han må tilbringe julaften og nyttårsaften alene i et bur på et dyrepensjonat på Bardufoss. Hvis noen vi kjenner og ikke har spurt mot formodning skulle fatte medynk og redde hans sjel fra ensomhetens fordervelse, er vi evig takknemlige. Han må ha et hjem fra ca. 20 desember og fram til 10 januar.