onsdag 6. januar 2010

Begynnelsen på slutten



DET er årets første mandag og slutten på våre dager som engelsklærere nærmer seg. Om to uker pakker vi bagasjen for å ta fatt på den aller siste etappen i Kinaeventyret. Da legger vi det evige sommerlandet bak oss og tøffer mot Kinas største metropol – Shanghai. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har helt klart for meg hva vi skal gjøre der, men min virksomme Anneli har tilsynelatende en plan. Hvis ikke får vi ”ta det som det faller seg”… og det er for så vidt ingen dum idé. Tanken på å forlate er imidlertid et tveegget sverd. Det blir nødvendigvis trist å måtte ta farvel med vår beskjedne omgangskrets her nede. Barna kan riktignok være ubeskrivelig slitsomme av og til, men de er jo samtidig veldig sjarmerende. Lærerne ellers kan vi jo alltids holde en viss kontakt med over internett. Enkelte andre ting ser jeg ivrig fram til å kunne legge bak meg. Jeg forestiller meg for eksempel at det blir med et lettelsens sukk at jeg avleverer nøkkelen til leiligheten vår. Kantina kommer jeg nok heller ikke til å savne med det aller første. Men sånne savn- og lengselssaker er vel ikke egentlig mulig å forutse. Hvem vet hvilke følelser som melder seg når vi bare har kommet oss hjem og har fått fordøyd det siste halvåret skikkelig.

I praksis er vi stort sett ferdige på skolen allerede. Vi har bare tre-fire undervisningstimer denne uken fordi de aller fleste elevene skal eksamineres, og neste uke har vi fri. Eksamenen er bildebasert og muntlig. Elevene får se et utvalg bilder og må fortelle hva de ser. Bildene varierer fra klassetrinn til klassetrinn, men de viser stort sett enkle saker som ”a cup of tea”, ”a pack of fries” eller ”a piece of cake”. Vår oppgave er å ha en kort dialog med elevene rundt det de ser på bildene og vurdere språkbruken. Når jeg hadde min første eksamen med en fjerdeklasse i går slo det meg at enkelte (les: de fleste) elevene var nokså nervøse. Noen hadde vondt for å prate i det hele tatt, så min jobb ble like mye å oppmuntre dem som å evaluere dem. Om elevene gjør det bra, eller mindre bra, så er det uansett viktig å få dem til å fortsette å prate. Det er ikke mer enn et års tid siden jeg selv måtte til pers med en muntlig engelskeksamen, så jeg vet altfor godt hvordan sånne eksamensnerver kan virke på kroppen. En ting er i alle fall sikkert – det er definitivt rart å være på eksaminatorsiden av en sånn situasjon. Når det gjelder selve evalueringen, så har jeg sannsynligvis lett for å overse mange feil hos kineserne og kanskje gi dem litt bedre karakterer enn de egentlig fortjener. Men pytt, de drives ellers så hardt og nådeløst at jeg gledelig unner dem det.

Ellers er det kanskje på sin plass å si noe om jule- og nyttårsfeiringa. Som kjent fikk vi besøk av Annelis familie (dvs. mor, far og veslebror) gjennom hele høytiden. Og siden de bodde i en enorm leilighet på en litt mer vestlig orientert kant av Shenzhen, fikk vi også sjansen til å komme litt bort fra det overbefolkede erkekinesiske industristrøket der vi bor. Men den beste siden ved leiligheten var ikke det at den var lun og god, sentralt plassert eller full av gode lenestoler. Nei, det aller beste var faktisk toalettene. Jeg regner med at Nordmenn flest ikke riktig vet å verdsette sine vestlige vannklosetter, så min ydmyke oppfordring til alle der hjemme er å være inderlig takknemlige for den hullete hvite porselensstolen dere har stående på badgulvet. Med det sagt, så var det jo naturligvis godt å få sett svigerfamilien igjen også. Når Anneli fikk øye på dem, hoppet og spratt hun nærmest som i en slags merkelig rituell dans. Det var omtrent som å se Tommy og Tigern i sitt daglige basketak når Tommy kommer hjem fra skolen og roper ”Jeg er hjemme!”. Gjensynsgleden var med andre ord til å ta og føle på.

På julaften vanket det tre store kyllinger, kokte poteter og en uidentifisert (men ok) kyllingsaus. Sannsynligvis var dette det mest ordentlige måltidet vi har konsumert siden vår ankomst i Kina. Det som gjorde denne julaften spesielt spesiell (bortsett fra det faktum at min egen familie var på andre siden av jordkloden) var imidlertid det vi gjorde på formiddagen. Når vi våknet på morgenen viste det seg at værgudene var i godt lynne, så vi labbet like godt ut på byen (t-skjortetemperatur) for å sjekke ut noen severdigheter. Sånn var det at vi havnet på en plass de kaller Verdens Vindu. Dette er en enorm fornøyelsespark med miniatyrer av de fleste av verdens mest kjente severdigheter. De hadde et Eiffeltårn i 2/3 størrelse, pyramider, Det Hvite Hus, Triumfbuen, Aztec/Incabyer, Indias Taj Mahal og mye, mye mer. Når jeg sto der omringet av alle disse ettertraktede attraksjonene slo det meg at dette på sett og vis var en smakebit av alt det Julenissen får sett på sitt årlige gavedryss. Så om ingenting annet godt kom ut av denne julefeiringa, så jeg i allefall kommet litt nærmere nissen.

Når det gjelder nyåret, hadde vi bestemt oss for å ønske det velkommen i Hong Kong, som bare ligger et par hundre meter (og like mange VISA-/passkontroller) unna Shenzhen. Men på tross av at det er snakk om to nabobyer er Hong Kong og Shenzhen vidt forskjellige. For det første snakker ikke folk i Hong Kong kinesisk. De bruker en merkelig, helt uforståelig dialekt, som for meg høres mest ut som umenneskelige gutturale gurglelyder. Noen kaller det visstnok kantonesisk. Dessuten snakker de aller fleste finfin Engelsk. Men det som virkelig utgjør en stor forskjell er de innfødtes selvbilde. I Kina virker det som om folk simpelthen har akseptert det ”faktum” at de er talent- og verdiløse. De er resignerte til sin skjebne; fanget i sin naturgitte plass i livet og har ikke ambisjonene eller viljen til å bryte løs. I Hong Kong er folk derimot mye mer individualistiske. De er sikrere på seg selv og tillater seg å ha mer utpregede personligheter. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvordan man merker dette, men jeg synes likevel det er veldig tydelig. Uansett var nyttårsfeiringa i Hong Kong for vår del en ganske beskjeden affære. Jeg følte meg elendig fordi jeg hadde vært godtroende nok til å fortære et (åpenbart ikke godt nok stekt) kyllinglår fra vår lokale dagligvarebutikk… og jeg er redd for at millioner av ”salmonellabakterier” storkoser seg i vommen min i dette øyeblikk! Derfor ble det ingen storslått feiring med fyll og festing for vår del. I stedet nøyde vi oss med å se på fyrverkeriet før vi ruslet rolig hjem og krøp til køys. Så da var de siste ukene oppsummert. Her er noen bilder.



Disse bildene er fra barneskolebygget på skolen og viser vår personlige "hall of fame". De andre lærerne har tatt seg umaken med å lage en dunge plakater med mye skryt og noen bilder fra timene våre. De er veldig opptatte av at barna skal ha et "ekte språkmiljø" som de kaller det, og disse tavlene etablerer visst det.


Noen bilder fra julefeiringa. Bildene til venstre er fra tidlig på dagen når vi tok turen til en fornøyelsespark for vel.. fornøyelsens skyld. Boblene var vanskelige å stå i, men å krype funket fint. Kamelen lukta hest. Til høyre ser vi julekveldens selverklærte nissemor.


Paulsengjengen er i utgangspunktet partiske til et kortspill som heter Maja, men personlig ser jeg ikke riktig sjarmen i det. Derfor var det stor jubel når det viste seg at de faktisk kunne spille Amerikaner også. På bildene til høyre ser vi fin kontrast. Vi har de som er veldig ivrige etter å hoppe og synge og le rundt juletreet, og de som ikke er fullt så ivrige.


På nyttårsaften spiste vi på en finere restaurant. Der fikk vi bl.a. servert biff tartare (rått kjøtt) og snegler. Nam, nam. (Nei, not really.)


Sånn så altså fyrverkeriet ut fra havnepaviljongen i Hong Kong.

Ok, dett var dett :- )

4 kommentarer:

  1. Jeg liker de Kinesiske realistene. "If everyday was awesome - awesome would just be mediocre".

    Gåsa

    SvarSlett
  2. Tusen Takk til Anneli og Andrè som hade ordnet alt klart til oss, bussbilletter, brosjyrer over severdheter, tågtabeller til og med kjøpt og pyntet juletre på hotellrommet. Vi hade det kjempeartig, anbefaler alle å ta en kinatur, trygt, rent og trivelige folk overalt...og fantaskisk natur. Og så ingen slanger bortsett fra på menyen ;)

    SvarSlett
  3. Ønsker dere riktig god sightseeing i Midtens rike. Ikke fritt for at jeg misunner dere som får en slik opplevelse i ungdomsårene, opplevelse og erfaring.

    Jan Hermar

    SvarSlett
  4. God tur til Shanghai,25 timer på tåget,hard sleeper, åpen kupe med plass til 6 personer...eg er ikke misunnelig. Håper dokker finner et bra hotell i byen og koser dokker.

    SvarSlett