André og Anneli i kina

Hade bra Shenzhen, heia Shanghai og BRRR Beijing!

2010-01-20T09:22:00.007+01:00

Hallo alle sammen! Her er jeg igjen tilbake med en liten blogg. Akkurat nå befinner jeg meg i verdens koseligste lille ”hutong” i Bejing faktisk (hutong er en liten ”alley”, bare 8m bred, full av vintage shops, små barer/cafeer og annet stasj). Men før jeg begynner å fortelle mer om det, la oss ta et lite tilbakeblikk på den siste uka!

De siste ukene i Shenzhen hadde vi eksamen med elevene våre. Jeg vil si eksamenene var litt jalla, fordi ettersom vi har undervist i muntlig engelsk, var selvfølgelig også eksamenene muntlig. Det var egentlig elevenes ”ordentlige” engelsklærere som gjorde mest. Vi bare snakket litt med alle elevene våre (cirka 350stk til sammen) og ga dem en karakter. Enkelt og greit…

Den aller siste uka i Shenzhen hadde vi fri fra skolen ettersom vi hadde unnagjort eksamenene. Denne uka brukte vi på å si ha det bra og pakke, pluss av at vi tok oss en tur til Guangzhou igjen. Der dro vi til Asias største safaripark, og det var virkelig en opplevelse. De hadde rett og slett vannvittig mange dyr der. Men det aller beste med besøket var uten tvil å få leke litt med en hvit tiger baby!!! SE BILDE!!! :D
Etter besøket der dro vi videre til byen Zhongshan (de med veldig god hukommelse kan kanskje huske at det var den lille byen hvor vi tilbrakte en uke på hotell i September). Her har vi noen gode venner som vi besøkte, og vi fikk også diverse diplomer fra dem (de jobber som mellommenn mellom Teach and Travel China og skolen vår). På kvelden spiste vi en merkelig middag med vår venn Carol, en slags grøt med and og grønnsaker… samt yummy yummy dumplings og pannekakebrød-ting.

Speaking of dumplings, så hadde vi en kjempekoselig kveld sammen med flere av våre gode kollegaer! Vi lagde nemlig dumplings! Dumplings er egentlig mat fra Nord Kina, men siden noen av våre kollegaer egentlig er fra Beijing området, er de ganske proffe på dumplings! Ikke bare var det en utrolig morsom og lærerik kveld, men dumplingene var også kjempegode! Så gled dere til jeg skal kokkelere litt kinesisk mat når jeg kommer hjem! :)

Helga før vi dro hadde vi også en liten avskjedsfest i vår leilighet, noe som også ble en liten suksess :). Det var mange av våre kollegaer som stakk innom, og det var riktig koselig. Vi lekte blant annet mimeleken :). Forresten kjøpte vi 12 600mls øl for 30KR til dette kalaset. Og kinesisk Tsingdao øl er virkelig SÅ mye bedre enn norsk øl…

Men tilslutt dro vi altså fra Shenzhen. Det var litt trist må jeg innrømme. Men Stine kommer vi til å møte igjen her i Beijing (hun er dratt til byen Guilin nå, men kommer snart hit, sammen med sin mamma og bror!) og vi skal kanskje også besøke vår kollega Eric når han kommer nordover for å tilbringe kinesisk nyttår med sin familie. I tillegg har vår aller beste kinesiske venninne Lynn lovt å komme til Norge i løp av det neste året! :) Men de søte små elevene mine savner jeg allerede…

Aaaaanyways, vi tok et nattog til Shanghai! Ble ikke så mye søvn på turen, men hva kan man vel forvente… I Shanghai var det betydeligere kaldere enn i sør, rundt 10 grader. Hotellet vi bodde på var et Holiday Inn hotell, og det var veldig fint! Det jeg ellers kan si om Shanghai er at det er vannvittig masse folk der, og vannvittig masse bygningsarbeid rundt i byen i forkant av World Expo. Men folkene i Shanghai virker veldig flinke i engelsk generelt. Jeg ble svært imponert. Vi tilbrakte tiden vår der med å besøke verdens fjerde høyeste bygning, hvor vi var i 88ende etasje. De har en svært rask heis der, så turen opp tok bare 45sek! Det er 9m per sekund det! Fikk dotter i mine små ører. Helt syk utsikt da, vi var det i skumringstimen mellom 1700 og 1800, fantastisk. Vi besøkte også et buddhist tempel, noe som var litt spesielt… dessverre var det veldig kommersielt, og tempelet er mer en stor suvenirsjappe, enn ett tempel. Siste kvelden var vi på et supert akrobatikk show, det var veldig imponerende. Og vi spiste et av de aller beste måltidene hittil i Kina, en så mør, så deilig, så god BIFF! På en italiensk restaurant, av alle plasser…

Men men, så tøffet vi altså videre til Beijing i går. Togturen hit var unnagjort på en dag, og tok 10 timer. Gørr kjedelig var det. Vi skal altså være her i Beijing frem til om en ukes tid når vi reiser hjem til dere :). Det er rundt 5 grader er, rundt 0 på kvelden. Men det som gjør det iskaldt er vinden fra Sibir! Hjelp! Skikkelig kaldt! Men, for å komme tilbake til den koselige gata jeg befinner meg i, så er det på et lite, hjemlig backpackers hostel vi bor, i koselige Nan Luo Gu Xiang :). Et veldig sjarmerende sted. I dag har vi en liten slappe av dag, men vi skal spise god indisk mat i kveld, gleder meg :). I morgen derimot blir det en deilig middag på noe som sies å være Kinas beste biffrestaurant, i anledning min 20årsdag som da er i morgen! :) Merkelig…
Tjohei alle mann, vi sees snart igjen! :).

Her er noen bilder fra akrobatikk showet jeg nevnte. De var veldig flinke, og hadde fine bakgrunner!

Og her har vi utsikten fra verdens fjerde høyeste bygning... kult, hæ? :-) Synes himmelen var veldig fin den kvelden. Inne i tårnet er det et luksushotell, og man kan se ned i det fra toppen! Skummelt...

I Shanghai er det mange dyre butikker... Tro det eller ei, men jeg har ikke kjøpt meg NOEN klær i Shanghai. Eller sko!

Her er jade buddha temple. Det var flere store buddhaer av jade der, som ble hentet til Kina fra Burma av en munk for lenge siden. Og for de som tenker " HAH, hun sa hun ikke hadde handlet noe i Shanghai, men der sitter hun med en H&M bag!" - det er lester og lue til André! :D

Og her er hotellet vårt samt et bilde av masse, masse folk på togstasjonen.

En liten forsamling lærere koser seg den siste uka vår i Shenzhen. Bilde 1 er fra vår leilighet, bilde 2 er fra en kollega, etter at vi var ferdig å lage dumplings.

Og her lager vi da dumplings. Ikke spesielt vanskelig egentlig.

Lærerne fra nord lager deigen og fyllet.

Og dette er da dumplings! Dette bildet fant jeg ved hjelp av google... fikk dessverre ikke tatt bilde av våre, men de lignet på disse!

Og her kommer en haug bilder fra dyreparken. De hadde veldig mange hvite tigrer og pandaer og flamingoer...

Åhhh søte lille baby tiger...

André har en samtale med en likesinnet.

LOL, pandaene er noen rare dyr. Snakk om å se lat ut.

Her er vi sammen med tigerbaby!! Den var så søøøøøt... nesten like søt som min lille Shakespeare. Men den var litt sint...

Ute å spiser middag med Lynn, mens vi tegner på bordserviettsaken. Og jeg sammen med noen av mine 2. klassinger. Savner dere Yoyo, Jill og Tim!

Arriving Shanghai!

2010-01-16T13:52:00.001+01:00

Etter rundt 20 timer på et nattog som sardiner i en lang, bråkete boks har vi endelig ankommet Shanghai. Og det har så langt vært en kjølig fornøyelse. På dagen når solen står på er temperaturen for så vidt tålelig, men når mørket kryper fram kommer det i selskap med en bitende kulde, som trenger inn gjennom i marg og bein. Hutre. Et annet poeng med denne byen er at kineserne her har prestert å utklasse sine landsmenns komprimeringsevne. Det er rett og slett vanvittig mye folk her, selv om man sammenligner med andre steder i Kina. Når vi ellers farter rundt er vi vanligvis ivrige trikkpassasjerer, men her er det pur umulig å få seg billetter - simpelthen fordi køene til billettmaskinene er tilsynelatende endeløse. Byen for øvrig virker som en eneste stor byggeplass, og i tillegg til at det svermer med folk, biler, busser og alskens anleggstrafikk gjøres det hele ekstra kaotisk av at mange veier og gater er stengt på grunn av konstruksjonsarbeidet. Alt dette arbeidet er visstnok i anledning et eller annet World Expo arrangement som Shanghaineserne arrangerer om et par måneder. Ikke så beleilig for oss uskyldige og intetanende turister, men pytt - hotellet er til gjengjeld veldig fint, og i morgen vanker det visstnok en "vestlig" frokost på oss. Så hurra for det.

Begynnelsen på slutten

2010-01-06T13:30:00.003+01:00

DET er årets første mandag og slutten på våre dager som engelsklærere nærmer seg. Om to uker pakker vi bagasjen for å ta fatt på den aller siste etappen i Kinaeventyret. Da legger vi det evige sommerlandet bak oss og tøffer mot Kinas største metropol – Shanghai. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har helt klart for meg hva vi skal gjøre der, men min virksomme Anneli har tilsynelatende en plan. Hvis ikke får vi ”ta det som det faller seg”… og det er for så vidt ingen dum idé. Tanken på å forlate er imidlertid et tveegget sverd. Det blir nødvendigvis trist å måtte ta farvel med vår beskjedne omgangskrets her nede. Barna kan riktignok være ubeskrivelig slitsomme av og til, men de er jo samtidig veldig sjarmerende. Lærerne ellers kan vi jo alltids holde en viss kontakt med over internett. Enkelte andre ting ser jeg ivrig fram til å kunne legge bak meg. Jeg forestiller meg for eksempel at det blir med et lettelsens sukk at jeg avleverer nøkkelen til leiligheten vår. Kantina kommer jeg nok heller ikke til å savne med det aller første. Men sånne savn- og lengselssaker er vel ikke egentlig mulig å forutse. Hvem vet hvilke følelser som melder seg når vi bare har kommet oss hjem og har fått fordøyd det siste halvåret skikkelig.

I praksis er vi stort sett ferdige på skolen allerede. Vi har bare tre-fire undervisningstimer denne uken fordi de aller fleste elevene skal eksamineres, og neste uke har vi fri. Eksamenen er bildebasert og muntlig. Elevene får se et utvalg bilder og må fortelle hva de ser. Bildene varierer fra klassetrinn til klassetrinn, men de viser stort sett enkle saker som ”a cup of tea”, ”a pack of fries” eller ”a piece of cake”. Vår oppgave er å ha en kort dialog med elevene rundt det de ser på bildene og vurdere språkbruken. Når jeg hadde min første eksamen med en fjerdeklasse i går slo det meg at enkelte (les: de fleste) elevene var nokså nervøse. Noen hadde vondt for å prate i det hele tatt, så min jobb ble like mye å oppmuntre dem som å evaluere dem. Om elevene gjør det bra, eller mindre bra, så er det uansett viktig å få dem til å fortsette å prate. Det er ikke mer enn et års tid siden jeg selv måtte til pers med en muntlig engelskeksamen, så jeg vet altfor godt hvordan sånne eksamensnerver kan virke på kroppen. En ting er i alle fall sikkert – det er definitivt rart å være på eksaminatorsiden av en sånn situasjon. Når det gjelder selve evalueringen, så har jeg sannsynligvis lett for å overse mange feil hos kineserne og kanskje gi dem litt bedre karakterer enn de egentlig fortjener. Men pytt, de drives ellers så hardt og nådeløst at jeg gledelig unner dem det.

Ellers er det kanskje på sin plass å si noe om jule- og nyttårsfeiringa. Som kjent fikk vi besøk av Annelis familie (dvs. mor, far og veslebror) gjennom hele høytiden. Og siden de bodde i en enorm leilighet på en litt mer vestlig orientert kant av Shenzhen, fikk vi også sjansen til å komme litt bort fra det overbefolkede erkekinesiske industristrøket der vi bor. Men den beste siden ved leiligheten var ikke det at den var lun og god, sentralt plassert eller full av gode lenestoler. Nei, det aller beste var faktisk toalettene. Jeg regner med at Nordmenn flest ikke riktig vet å verdsette sine vestlige vannklosetter, så min ydmyke oppfordring til alle der hjemme er å være inderlig takknemlige for den hullete hvite porselensstolen dere har stående på badgulvet. Med det sagt, så var det jo naturligvis godt å få sett svigerfamilien igjen også. Når Anneli fikk øye på dem, hoppet og spratt hun nærmest som i en slags merkelig rituell dans. Det var omtrent som å se Tommy og Tigern i sitt daglige basketak når Tommy kommer hjem fra skolen og roper ”Jeg er hjemme!”. Gjensynsgleden var med andre ord til å ta og føle på.

På julaften vanket det tre store kyllinger, kokte poteter og en uidentifisert (men ok) kyllingsaus. Sannsynligvis var dette det mest ordentlige måltidet vi har konsumert siden vår ankomst i Kina. Det som gjorde denne julaften spesielt spesiell (bortsett fra det faktum at min egen familie var på andre siden av jordkloden) var imidlertid det vi gjorde på formiddagen. Når vi våknet på morgenen viste det seg at værgudene var i godt lynne, så vi labbet like godt ut på byen (t-skjortetemperatur) for å sjekke ut noen severdigheter. Sånn var det at vi havnet på en plass de kaller Verdens Vindu. Dette er en enorm fornøyelsespark med miniatyrer av de fleste av verdens mest kjente severdigheter. De hadde et Eiffeltårn i 2/3 størrelse, pyramider, Det Hvite Hus, Triumfbuen, Aztec/Incabyer, Indias Taj Mahal og mye, mye mer. Når jeg sto der omringet av alle disse ettertraktede attraksjonene slo det meg at dette på sett og vis var en smakebit av alt det Julenissen får sett på sitt årlige gavedryss. Så om ingenting annet godt kom ut av denne julefeiringa, så jeg i allefall kommet litt nærmere nissen.

Når det gjelder nyåret, hadde vi bestemt oss for å ønske det velkommen i Hong Kong, som bare ligger et par hundre meter (og like mange VISA-/passkontroller) unna Shenzhen. Men på tross av at det er snakk om to nabobyer er Hong Kong og Shenzhen vidt forskjellige. For det første snakker ikke folk i Hong Kong kinesisk. De bruker en merkelig, helt uforståelig dialekt, som for meg høres mest ut som umenneskelige gutturale gurglelyder. Noen kaller det visstnok kantonesisk. Dessuten snakker de aller fleste finfin Engelsk. Men det som virkelig utgjør en stor forskjell er de innfødtes selvbilde. I Kina virker det som om folk simpelthen har akseptert det ”faktum” at de er talent- og verdiløse. De er resignerte til sin skjebne; fanget i sin naturgitte plass i livet og har ikke ambisjonene eller viljen til å bryte løs. I Hong Kong er folk derimot mye mer individualistiske. De er sikrere på seg selv og tillater seg å ha mer utpregede personligheter. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvordan man merker dette, men jeg synes likevel det er veldig tydelig. Uansett var nyttårsfeiringa i Hong Kong for vår del en ganske beskjeden affære. Jeg følte meg elendig fordi jeg hadde vært godtroende nok til å fortære et (åpenbart ikke godt nok stekt) kyllinglår fra vår lokale dagligvarebutikk… og jeg er redd for at millioner av ”salmonellabakterier” storkoser seg i vommen min i dette øyeblikk! Derfor ble det ingen storslått feiring med fyll og festing for vår del. I stedet nøyde vi oss med å se på fyrverkeriet før vi ruslet rolig hjem og krøp til køys. Så da var de siste ukene oppsummert. Her er noen bilder.

Disse bildene er fra barneskolebygget på skolen og viser vår personlige "hall of fame". De andre lærerne har tatt seg umaken med å lage en dunge plakater med mye skryt og noen bilder fra timene våre. De er veldig opptatte av at barna skal ha et "ekte språkmiljø" som de kaller det, og disse tavlene etablerer visst det.

Noen bilder fra julefeiringa. Bildene til venstre er fra tidlig på dagen når vi tok turen til en fornøyelsespark for vel.. fornøyelsens skyld. Boblene var vanskelige å stå i, men å krype funket fint. Kamelen lukta hest. Til høyre ser vi julekveldens selverklærte nissemor.

Paulsengjengen er i utgangspunktet partiske til et kortspill som heter Maja, men personlig ser jeg ikke riktig sjarmen i det. Derfor var det stor jubel når det viste seg at de faktisk kunne spille Amerikaner også. På bildene til høyre ser vi fin kontrast. Vi har de som er veldig ivrige etter å hoppe og synge og le rundt juletreet, og de som ikke er fullt så ivrige.

På nyttårsaften spiste vi på en finere restaurant. Der fikk vi bl.a. servert biff tartare (rått kjøtt) og snegler. Nam, nam. (Nei, not really.)

Sånn så altså fyrverkeriet ut fra havnepaviljongen i Hong Kong.

Ok, dett var dett :- )

Mao zai shu li mian

2009-12-09T04:15:00.011+01:00

Ting jeg liker med Kina:

- alle er hyggelig
- Alt er billig
- Masse oppmerksomhet :)
- Spennende

Ting jeg IKKE liker med Kina:

- maten
- svært tydelig klasseskille
- bryr seg lite om miljøet
- de beveger seg veldig sakte

Ting jeg savner i Norge:

- TACO
- Eline
- Shakespeare og Max
- Marsipan

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg her. Men bekymre dere ikke, jeg har det bra.
I det siste har det ikke skjedd altfor mye. Vi var en til tur på spa, jeg og Stine fikk manikyr mens André hadde en aromaterapimassasje. Siden han var enslig mann som skulle ha massasje fikk han forresten se bilde av alle massøsene, samt alder og høyde, så han kunne velge og vrake. :-)

Jeg har fått laget meg en kina kjole hos skredder nå. Den ble veldig fin, synes jeg :-) Se bilde!

Ellers så har Stine hatt besøk av to venner fra Danmark som reiser rundt og jobber i Asia for tiden.

Forrige uke var det sportsday på torsdag og fredag. Og mens vi i Norge ser for oss en sportsday hvor ungene springer rundt og leker seg med forskjellige sporter, skal det her paraderes og tales. André og jeg ble vekt tidlig på morningen av Stine fordi en lærer hadde bedt henne finne oss, vi måtte forte oss til sports fielden! Og der ble vi plassert i en lærer parade med hver vår liten kineser, fikk en caps på hodet og avgårde bar det. André var så "heldig" å fikk lov å gå aller fremst alene, he he he. Vi spaserte foran 2000-3000 folk bestående av elever, lærere, foreldre og "viktige" menn. Senere på dagen begynte vi etter mye om og men med sport. Springing, høydehopp, gå-på-rekke-bundet-fast-i-hverandre sport, blant annet.

What else, what else... Stine og jeg dro på jakt etter en mexikansk restaurant vi hadde hørt snakk om, men vi gikk oss helt vill. Havnet nede med kaia, hvor vi vandret litt rundt, før vi tok feil buss hjemover, og måtte bytte. Senere fant vi derimot en god indisk restaurant, selv om vi brukte en del tid på å finne den også. :-) Men hva gjør man ikke for å slippe unna kinesisk kantine mat.

Which reminds me, André og jeg var på ikea (igjen). Der koste vi oss med köttbullar och potatismos. Også fikk vi kjøpt pepperkaker!! NAM! Har spist alle allerede... Kjøpte pepperkakedeig også, har spist den og :-)

Også gikk vi en ny tur på tigerfjellet sammen med noen kinesiske venner og venninner. Når vi kom til tårnet der oppe fant vi ut at det faktisk bor en mann der. Han inviterte oss inn, og vi fikk se hans meget beskjedne hjem bestående av ei seng og en PC. Han har fin utsikt da. Merkelig sted å bo...

Vi har også tilbrakt flere dager på starbucks i det siste, det er som André har nevnt utrolig koselig der... ihvertfall sammenlignet med å sitte på tresofaen i leiligheten eller på kontoret...
I helga gikk vi tur i en stor fjellpark inne i Shenzhen, og det var en fin opplevelse. Flere store drage områder, hvor de har drage konkurranser... :) Fin utsikt, grønt og varmt :-)

Men selv om den dagen var varm, betyr ikke det at alle dager er det... kulda har kommen tilbake igjen, og de siste dagene har det regnet. Det er ikke så kaldt som det var for noen uker siden, men kaldt nok (15-16 grader?). Og vår sjef sier vi ikke trenger varmeovner, som vi har mast om flere ganger. Hmmf!

Hjemreisen nærmer seg med stormskritt nå. Det er helt utrolig at vi har vært her i over 4 måneder. Vår siste arbeidsdag er 15 januar, og vi har noen dager med fri i jula og nyttår. Jeg kommer til å savne de søte små elevene mine. Når jeg kommer hjem trenger jeg forresten en jobb. Noen forslag? :-)

Salut, amis!

Her e nån bilda fra Sports Day. Lærerparaden som vi tok del i og nån veldig søte, små barnehageunga :-)

André og Stine på sportsday. Flotte capsa vi fikk, det står "Fuyuan" som da e navnet på skolen. Også to fine små fjerdeklassinga... kan forøvrig informere om at jenta til venstre e den verste brålmakarn i fjerdeklassen min.

Også to små fjerdeklassegutta. Neste bilde vise Eric, Stine, Lin og Lin si venninna. Vi e på fjelltur igjen :-)

Her ser dåkker André og Ju Huan (sannsynligvis skrives det ikke sånn). Det e en gutt i 6. klassen som kjem på besøk til oss kver kveld eller formiddag eller begge dela. Nån ganga åpne vi døra, andre ganga ikke. Her sitt dem å studere kinesisk ilag, ved hjelp av Tom og Jerry tegneserie. Til høyre kan du se fjellparken eg nevnte tiliar, med et stort område tilegnet drageflyvning.

Flere bilda fra parken både over og under. En fin, grønn oase midt i byens mas og kjas. Som typisk kinesisk er, så har selvfølgelig noen lagt seg til å sove.

Neimen se, det e jul i Kina også! Selv om jula e langt i fra så utbredt som heime, så e det no litt jul her også. Under ser du en liten julekonsert med barn på et kjøpesenter vi besøkte :-)

Og her e da min nye, fine kjole :-) Både forran og bakfra. Pose, pose, pose...

Fjelltur på Hushan/虎山 (Tigerfjellet)

2009-11-25T08:18:00.117+01:00

Ohoy! God onsdag! Stine og meg på Starbucks, av alle steder i verden. Jeg har aldri vært en stor tilhenger av sånne små kaffeplasser, men når de har varm kakao, trådløst internett og gode lenestoler er det egentlig godt tålelig. De siste ukene har vi hatt mange fridager fordi elevene er ute på skoleplassen mellom lunsj og middag og øver seg til idrettsdagen(e) som skal være på torsdag og fredag denne uken. Det er ikke til å stikke under en kineser at jeg er litt nysgjerrig på hva de egentlig skal gjøre, siden de må sette av så mye tid til forberedelser. Jeg prøvde å forhøre meg litt blant sjetteklasseelevene mine i dag, men ble ikke mye klokere av det. Så jeg regner med at jeg står klar med videokameraet for å forevige eventuelle merksnodigheter når morgendagen gryr.

Siden alle timene mine på tirsdag ble kansellert på grunn av de forestående idrettsdagene bestemte jeg meg for å hoppe i sjumilsstøvlene og utfordre skolens eget vesle Tigerfjell. Dessverre har jeg ingen bilder som viser haugen i all sin beskjedne prakt, men sammenlignet med våre norske naturgitte himmelskrapere er det ikke mye å skryte av uansett. På tur opp var det første som møtte meg en stengt port og et stort skilt med mange skumle kinesiske tegn som jeg ikke riktig forstod. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke kjente igjen noen av tegnene; det er bare det at med det kinesiske språket er det ikke alltid nok å vite hva hvert enkelt tegn betyr, for de kan bety noe HELT annet når de kombineres med andre tegn. Heldigvis var det en kiosk like i nærheten, der jeg nølende vekket til live en slumrende kineser og spurte på min ustødige kinesisk "er veien stengt? kan jeg gå på fjellet?". Som kinesere flest, ble han smått forlegen, men samtidig tydelig begeistret av å bli tilnærmet av en utlending. Åpenbart ikke hverdagskost. Ansiktet ble snart forvridd i et bredt smil og kroppen nærmest ristet av iver når han tilfreds kunne fortelle meg at selvfølgelig kunne jeg gå på fjellet. Peis på, ivret han, med kroppspråket om ikke annet. Stor suksess! Hver eneste utveksling med de lokale på kinesisk bygger på selvsikkerheten og gjør oss tryggere på vår bruk av språket. Det er flott. Etterhvert takket jeg kioskmannen, åpnet porten og labbet i vei opp trappene mot toppen av vår lokale kjempe. Et stykke opp fant jeg en hønsegård, som vist på bildene ovenfor. Fascinerende, hva? Ironisk nok domineres Tigerfjellet av HØNS. Ingen tigere (som jeg kunne se).

Tripp-trapp, tripp-trapp og tripp-trapp igjen, og igjen, og igjen. Min vesle eskapade ut i villmarkens favn bestod i stor grad av trappegåing. Akk og vé, mine stakkars kne! (neida, smerte er en mental konstruksjon - erkjenner ikke sånt.) Som man kan se på bildene over er kineserne kjempeflinke til å vedlikeholde sine naturstier, i motsetning til for eksempel Torsken kommune i Midt-Troms der naturstiene stort sett består av riktig flotte søkkmyrer. Trappene på Tigerfjellet kom i mange forskjellige utforminger, farger og mønster. Og det var dusinvis av dem. Det viste seg snart at fjellet kunne by på et stort kaotisk nettverk av stier på kryss og tvers. Jeg fikk ikke utforsket alle, men noen blindveier klarte jeg å finne.

I rekreasjonens sanne ånd var det mange små rasteplasser med tradisjonelt kinesisk preg langs fjellstiene. På disse rasteplassene var det også mange små hus og hytter, men jeg er ikke sikker på hva de skulle være gode for, bortsett fra enkelte som åpenbart var toaletter. Tipper disse små rasteplassene er en populær helgedestinasjon for barnefamilier.

Noen av konstruksjonene var mer interessante enn andre. Dette tårnet, for eksempel, liker jeg. Det har fanget blikket mitt mange ganger når jeg har gått fra leiligheten vår til skolen, så en nærmere titt var svært velkommen. På kvelden kommer det ofte et svakt blått lys fra vinduene, så når man ser det fra bakkenivå etter mørkets frembrudd kan det minne om noe ut i fra et eventyr. Dessverre ble trolldommen litt brudd når jeg kom opp og fant en snorkende kineser like innenfor døren. Uansett var kunstverket som var malt under gulvet på første etasje imponerende. Drager er veldig sentrale i kinesisk kultur. Den ørne/hønelignende saken som holder dragen med selskap på bildet over vet jeg imidlertid ingenting om. Må forhøre meg om den.

Her ser vi samme tårnet fra begynnelsen av fjellstien. Det slår meg at Kina i sannhet er et veldig fruktbart land. Ikke bare er befolkningen forplantningssyke, men også vegetasjonen og dyrelivet ser ut til å stortrives. Jeg vet ikke hvor mange fugler jeg så (og hørte) på denne turen, men det raslet og ruslet i hvert fall kontinuerlig i busker og kratt. Der og da var det selvfølgelig litt skummelt, siden jeg har blitt fortalt en og annen skrekkhistorie om kobraslangene som skjuler seg i skogen ovenfor skolen. Men det gikk altså bra denne gangen. Ingen slangebitt.

Her er et par utsiktsbilder. Det er ikke til å legge skjul på at vi i aller høyeste grad bor i et urbant strøk, selv om vi er en times tid utenfor byen Shenzhen. Bygningene som er nærmest på det første bildet er fabrikker, og det samme gjelder mange av bygningene vi kan se på bildet. Området som helhet kalles en industriell landsby, og sånne industrielle landsbyer forbinder utkantstrøkene rundt de aller fleste kinesiske storbyene. Mange av fabrikkene i området eies faktisk av en og samme person, og han er visstnok Shenzhens rikeste mann. Han er for øvrig også eier av skolen vi jobber på, og sånn sett er vi vel ut i fra kinesisk tenkemåte hans underordnede. I Kina er klasseskillet mellom rik og fattig veldig prominent. Det er en selvfølgelighet at de velstående er bedre og mer verdifulle mennesker enn sine fattigere landsmenn. Dette ser vi eksempel på hver eneste dag. Det er subtilt og usagt, men likevel tydelig. De som tilhører de lavere klassene baner vei for sine bedre, unngår å møte blikk og er veldig høflige og respektfulle i hilsninger og samtaler. Vi hadde faktisk "æren" av å passere skolens eier på tur til byen en gang, og da bet jeg meg merke i at Lynn, en av våre kinesiske venner presterte å nærmest bøye seg i støvet for han i forbifarten. Mens vi i vår uvitenhet ikke hilste engang. Nesten rart at det ikke fikk konsekvenser.

På bildet til venstre ser vi skolebygningen vår. Hver eneste dag går vi langs hekken, over broen, ned første spiraltrappa og bort til kontorene våre som ligger i andreetasje. Bildet i midten tok jeg ved slutten av løypa, like før jeg var nede. Det strøket man så vidt kan skimte til venstre på bildet er et realt fattigstrøk. Jeg følte meg virkelig i en annen verden når jeg gikk forbi de falleferdige ruinene folk bodde i der, og så inn gjennom hullene i veggene til de sparsomlig møblerte rommene innenfor. Folk så motløse og apatiske ut. De stirret uttrykksløse på meg når jeg passerte, uten å si et ord. Beinmagre løshunder løp rundt, men bjeffet ikke. Det var søppel overalt. Store metalskåler med vassen ris lå halvtomme utenfor flere hus. Jeg har ofte hørt folk si at vi burde være takknemlige som er født og oppvokst i Norge, men jeg tror ikke alle innser riktig hvor heldige vi er. Ok, nok om det. Bildet til høyre er (åpenbart) fra idrettsbanen, der morsomhetene skal skje i morgen og på fredag. Kommer tilbake med mer om det. :-)

Om litt over tre uker får vi forresten besøk av Annelis familie. Vi gleder oss kjempemye til det! Det blir stor stas å kunne dele våre inntrykk og opplevelser med dem. De skal være her til over nyttår, så vi kommer til å feire jul og nyttårsaften med dem. Johnny, Leila og Peter - regner med dere også tar Tigerfjellet fatt med meg og Anneli når dere kommer! Å gå litt i kinesisk mark er jo nesten obligatorisk når man bare er her en gang. Apropos, så sitter det en liten kattemons hjemme på Finnsnes og er veldig bekymret for at han må tilbringe julaften og nyttårsaften alene i et bur på et dyrepensjonat på Bardufoss. Hvis noen vi kjenner og ikke har spurt mot formodning skulle fatte medynk og redde hans sjel fra ensomhetens fordervelse, er vi evig takknemlige. Han må ha et hjem fra ca. 20 desember og fram til 10 januar.

Kina meg her og kina meg der!

2009-11-12T12:00:00.001+01:00

Når man står mett og god og venter på bussen etter et måltid på McDonalds, og en helt fremmed kineser kommer bort til deg og innleder en samtale, er det ikke da ganske ironisk at nettopp denne kineseren kaller seg selv både sky og sjenert? I går traff jeg en stk ”Roger” mens jeg ventet på bussen, og han mente at kinesere generelt sett får to motstriende følelser ved synet av utlendinger. På den ene siden vil de se litt nærmere på disse merkelige, sjeldne skapningene, kanskje få brukt engelsken sin litt, eller bare få en smakebit av verden utenfor Kina. Men på den andre siden er de veldig intimiderte, sjenerte og våger ikke å opprette kontakt. Roger virket imidlertid ikke spesielt nølende på meg. Faktisk har det (som nevnt tidligere) blitt nærmest en tendens at folk kommer bort og vil snakke med oss når vi er utenfor skoleområdet. Mange av dem vi passerer stirrer åpenlyst på oss, og snur seg gjerne etter oss for å se. Når en buss kjører forbi skapes en morsom effekt fordi alle hodene vendes mot oss, og følger oss nesten synkront med blikket mens bussen passerer. Fremmede vi møter på gata, eller folk som kjører forbi i bilene sine vinker og sier ”Hello!”. Noen stopper i forbifarten og spør hvor vi kommer fra og hva vi gjør her. Andre vil utveksle e-postadresser og telefonnummer. Enkelte vi passerer lirer av seg et ”Hello” med et påfølgende kompliment (”you’re beautiful” eller ”you’re handsome” – stock phrases, apparently) ETTER vi har passert dem, og de er et stykke unna oss. Er man riktig uheldig blir man praiet av en vennegjeng og oppstilt for å ta bilder med alle og enhver. Som vestlig får man unektelig mye oppmerksomhet i Kina, på godt og vondt. Det blir sikkert rart å komme tilbake til Norge og bare være et ansikt i mengden igjen.

Det slår meg at kineserne er veldig flinke til å se det positive i sine medmennesker. Jeg har aldri hørt en kineser snakke nedlatende om noen andre, og regner ikke med å få oppleve det heller. De er veldig oppriktige av seg. Rektoren på skolen vår, som vi bruker å spille badminton med av og til, fortalte ved en anledning noen andre om spillingen vår. Han beskrev Stine som ”fast”, meg som (hm.. husker ikke), men når han kom til Anneli (som ikke er den aller sterkeste badmintonspilleren) nølte han bare et øyeblikk før han med et mildt smil sa ”She’s very gentle”. Genialt! Jeg liker hvordan man så enkelt kan vinkle noe litt negatitive til noe positivt. Håper dette er noe jeg kan absorbere i større eller mindre grad, og kanskje ta med tilbake til Norge, der det kanskje (eller kanskje ikke) behøves...

Ellers har jeg oppdaget at selv den beste lesson plan er søppel når elevene ikke er gira. Jeg vet selvfølgelig at det er lærerens oppgave å engasjere elevene, men det er merkelig hvordan samme opplegget fungerer kjempebra med en klasse, men ikke i det hele tatt med en annen. Man skal selvfølgelig ta høyde for elevenes nivå og behov og så videre, men dette fenomenet strekker seg dypere enn som så. Det er på en måte utenfor vår kontroll. Kanskje har det noe å gjøre med hva elevene har gjort tidligere på dagen. Det er bare rart hvordan sånt kan manifestere seg ”kollektivt” på klassenivå. En like stor utfordring ligger i å bryte gjennom kinesernes indoktrinerte undervisningsopplegg og gjøre oppgaver og øvelser som er friere og mer kreative. Det er et risikospill å prøve seg på noe annet enn drilling, drilling og drilling. Gruppearbeid er for eksempel en umulighet, individuelt arbeid kan til nød gå, men aldri lenger enn noen få minutter. Selv pararbeid er vanskelig. Det virker rett og slett som elevene ikke begriper hele gruppekonseptet – de forstår det ikke; for dem er gruppearbeid en fremmed sak som slettes ikke brukes i skolen.

Og så noen bilder...

Til venstre: Dette er altså skolegården, der elevene samles for hopp og sprell i 10-tiden hver eneste dag. Bildet til høyre er fra kung fu-timene, som de har flere ganger hver uke.


Til venstre: fra en musikktime. Læreren spilte piano mens elevene lagde ulyder på de merkelige instrumentene på bildet. Til høyre: Berg-og-dal-bane! Har alltid hatt lyst til å prøve en av disse. Ser ganske skummelt ut, men det er ikke så ille. Man kan forøvrig skimte undertegnede til høyre i den aller fremste vogna på bildet over.


To gale, gale menn som har sminket og stelt seg til med kostymer midt i en fornøyelsespark i Guangzhou og som storkoser seg med å stå veldig stille mens forbipasserende tar bilder.

I videosnutten til venstre øver elevene på en eller annen fremvisning de skal ha. Til høyre har de kung fu.

Hver dag klokken fem over ti setter denne musikken i gang, og elevene marsjerer ut i skolegården, som sett på videoen. Man kan vel også se Anneli og Stine snike seg forbi bak den nærmeste klassen.

Tja.. det var vel det. Hvis noen mot formodning skulle ha noen kjempespennende historier å fortelle fra hverdagen hjemme i fedrelandet, then by all means, bring 'em on! Om 10 minutter har vi kinesisk, og så er det antageligvis tilbake til leiligheten for å se en film. I helga har vi planlagt å besøke Minsk fornøyelsespark, som er basert rundt et "tørrlagt" russisk hangarskip. Et hangarskip! Det er ganske heftige greier.

Ok, André ut. Hasta la vista!

Fredagstanker

2009-10-30T15:00:00.010+01:00

Som det seg hør og bør etter nesten en ukes stillhet, er det nok en gang på tide å få vind i seilene på bloggskipet (skipmetaforen blir aldri gammel, eller hva?). Når jeg ser over tidligere innlegg på bloggen, så slår det meg at det i løpet av de siste månedene har samlet seg opp en god del bilder. Derfor kan det jo tenkes at eventuelle lesere har kommet til å forvente å serveres interessante og innsiktsfulle (eller ikke) glimt fra denne merkelige og ukjente verdenen de kaller Kina. Og det er greit! Vi vil jo gjerne gi våre kjente og kjære hjemme i Norge et innblikk i hvordan kineserne lever. MEN vi har også en ”skjult” plan med disse beskjedne krønikene – nemlig å bevare en slags smakebit av tankene, følelsene, og det som ellers beveger seg i toppetasjen, for vår egen del. Vi har riktignok tatt en milliard bilder, og til og med noen videosnutter, men jeg tror ikke man skal undervurdere litt enkelt skribleri. Når kinaeventyret er over, og vi er tilbake i fast jobb/studium og fast rutine hjemme i Norge, er jeg sikker på at vi kommer til å tenke mye på våre dager i Østens nådeløse solstek. Og da kan det være morsomt å kunne finne fram bloggen og ”take a stroll down memory lane”. Derfor blir det mest prat denne gangen.

I dag er det fredag og elevene har dratt hjem for helga. Følgelig har roen og stillheten lagt seg over hele skoleområdet. Fra det fjerne kan man høre lyden av noen av de gjenværende elevene spille basketball ute på skoleplassen. Sammenlignet med resten av uka, er det nesten som å være på et helt annet sted. Generelt sett er lydnivået betydelig høyere her enn det ville vært på en norsk skole. Faktisk talt har skoletilværelsen i mitt hode blitt nærmest ensbetydende med konstant bråk og uro. Jeg husker våre første dager her – jeg kunne ikke forstå hvordan de kunne ha undervisning med klasserom etter klasserom fylt med hylende elever vegg mot vegg. Når noe drilles i kinesiske klasserom, gjør elevene seg virkelig umaken å repetere det som sies så høyt de kan. Vi sier et ord, og de brøler det tilbake.

Når ikke elevene selv står for støyen, tar skolens høyttaleranlegg seg av det. De har stadig vekk kunngjøringer og informasjon som skal meddeles. Men verst av alt - i stedet for den mer konvensjonelle ringeklokken som signaliserer at en time begynner eller slutter, har kineserne musikk. Fra klokken grytidlig på morgenen til i 10-tiden på kvelden spilles det kinesiske sanger av ymse slag. Jeg har ikke riktig klart å slå fast den grundig gjennomtenkte tanken bak hver enkelt sang, men jeg vet at en av dem betyr at elevene skal sitte pent ved pultene sine og gi seg selv øye- og hodemassasje i noen minutter. En annen betyr trolig noe sånt som ”hut-dere-ut-i-skolegården-så-vi-kan-danse-og-gampe-rundt-skolen”, for det gjør de regelmessig. Men alt dette blir man vant til etterhvert.
Det er ikke lenger så rart og annerledes. Vi hopper ikke lenger av stolene og ser oss forvirret omkring når små kineserbarn plutselig flommer ned trapper og kryper ut fra kriker og kroker og/eller materialiserer seg ut av løse luften, bare for å slå hjul, stumpe kråke, hoppe tau, danse, gjøre Tai chi (yogalignende greier), Kung fu eller uendelige sekvenser av kampstillinger med lange trestokker (såkalte katas) i gangene utenfor kontoret vårt. Hvis noe skal være sagt om kineserne, så er det at kroppsøvingsfaget deres er veldig mangfoldig og godt ”integrert” i skolehverdagen. De gjør alt dette i tillegg til sport og lagspill. Og de gjør det når som helst, og hvor som helst. Og dette er selvfølgelig sånne godsaker vi har sneket oss til å filme... :-)

Det er med blandede følelser at jeg må medgi at hysteriet rundt det å ha utenlandske lærere fremdeles lever i beste velgående blandt barna på skolen. Når elevene får øye på oss, overfalles vi som før av en bølge høylytte hilsninger, og mange vil klemme oss, eller bare ta på oss, utveksle e-postadresser, osv. Det at elevene er så ivrige og energiske kan være problematisk, spesielt når vi har undervisning. For min egen del har jeg lært at man må være veldig forsiktig med å f.eks. invitere elever opp på tavla for å skrive et ord eller gjøre en ”matching exercise”. De er så ivrige etter å delta at de nærmest slåss om å få komme opp. Og alle sammen roper ”Let me try!” så høyt de kan. De som ikke blir valgt ut til å utføre oppgaven, antar som regel en dypt skuffet mine og lager høye, klagende stønnelyder, hvis de ikke bare fortsetter med hylingen i håp om å bli nestemann opp.
Høres det kaotisk ut? Det ER kaotisk. Men det går på et vis. Merkelig nok ser de små, overivrige kinabarna ut til å huske det vi lærer dem. Når jeg går over gloser eller stoff fra tidligere timer med dem, så kommer svarene som regel piplende med litt drahjelp. Og det er veldig koselig. Når elevene viser at de har lært noe, blir jeg for min del i hvertfall så tydelig fornøyd, at jeg tror entusiasmen og gleden smitter over på elevene, som igjen gjør en desto større innsats. Det kan vel kanskje kalles en god sirkel?

Uansett er det ikke til å unngå at oktober snart er forbi og våre dager i Kina er talte. Det gjenstår bare omlag 10 uker før kontrakten vår går ut på denne skolen, og selv om det så langt har vært både spennende og givende, tviler jeg sterkt på at vi kommer til å bli værende neste termin. Både jeg og Anneli begynner å få hastverk med å ta fatt på livet (mon tro om alle på vår alder føler det sånn?), så vi har vel på sett og vis bestemt oss for at vi reiser tilbake til Norge i slutten av januar. Eller rettere sagt: vi har bestemt oss for å ikke ombestemme oss i forhold til den originale planen, som var å dra hjem i januar.
Når det gjelder språket, altså kinesisk, kan vi melde en nokså positiv utvikling, selv om det er utfordrende å ha med skriftspråket å gjøre. Det er umåtelig frustrerende når man vandrer rundt i byen og kjenner igjen et tegn her, og et tegn der, men ikke riktig klarer å huske hvordan de uttales, eller hva de betyr. På den andre siden er det utrolig tilfredsstillende når det plutselig går et lys opp for deg og du skjønner hva noe betyr. Men den muntlige delen begynner imidlertid å falle skikkelig på plass. Det muntlige språket er ikke så vanskelig som alle skal ha det til, og fra et norsk perspektiv, er det kun to-tre ekstra vokaler å hanskes med. Det ligger selvfølgelig en liten kjøter i det faktum at ord som for et utrent øre høres helt like ut (homofoner) kan ha helt ulike meninger avhengig av hvilket tonefall du uttaler dem med. Men også disse tonene begynner å komme på plass. Faktisk er jeg overbevist om at en enkel samtale med en tilfeldig kineser skal gå ganske greit nå.

大家好。 (hei alle sammen)
我们已经在中国做了四个月的英文老师。(nå har vi vært engelsklærere i Kina i 4 måneder)
我们不喜欢中餐。 (vi liker ikke kinesisk mat)
我们的学生很好。(elevene våre er flinke)
我们有很多中国朋友。(vi har fått mange kinesiske venner)

Flott demonstrasjon, ikke sant? Mange av kollegene våre på skolen vår er ganske ungdommelige av seg, og vi har fått mange venner. Faktisk, er det sånn her at når man vil finne på noe (dra ut og bowle, dra på byen), så kan det fort bli FOR mange som ønsker å være med (mao.: stikk motsatt av situasjonen på Finnsnes). Sist vi trommet sammen til bowling ballet det på seg til å bli 10-15stk, når vi hadde sett for oss mange færre. Men det positive er jo det at vi alltid har en ekspertkonsulent tilgjengelig for alle våre språkspørsmål. Vi oppdaget forresten i dag at det finnes Tom & Jerry på kinesisk, så neste uke skal vi gjøre en innsats for å få tak i noen eksemplarer. Tegneserier er en undervurdert ressurs når det gjelder å lære seg språk, men vi skal tyne dem for det de er verdt!

Ellers har vel Norge stilt klokka en time tilbake, regner jeg med. Det vil si at vi nå er 7 timer foran Norge. Ikke spesielt praktisk i og med at folk hjemme kommer av arbeid omtrent når vi kryper til køys. Men, men. Shit happens. That's it for today. Oss hørs neste uke!

Nytt fra Kina

2009-10-23T06:07:00.006+02:00

Heia Norge!

Da e det vel sikkert påtide me enda et lite blogginnlegg... blir færre og færre av dem, men det blir jo også færre og færre KOMMENTARA! Samt besøkende på sia (ja, vi kjøre statistikk over kor ofte dåkker e her!) :P Uansett, nok kjefting for idag..

Eg bynne dettan blogginnlegget me forrige helg, også kan vi gå systematisk gjennom uka som har gått...

Fredag for ei uka sia tilbrakte vi i Shenzhen, og på kvelden møtte vi nån kinesiske venna også dro vi ut på en liten bar. Kineseran e ganske elendig på å lage drinka forresten. Stick with the beer (kinesisk øl på den andre sia e nesten godt). Det va en veldig koselig kveld, og vi fikk en ny venn som hete Glay... (eg trur eg har nevnt merkelig, "engelske" navn tiliar). Glay jobbe forresten me å se på ris i et risrom (mulig det va litt språkproblemer ute å gikk i den samtalen).

Eg og Stine tilbrakte også en kveld forrige uka på pubquiz! Det va veldig arti, og vi ska definitivt tilbake neste måned.Selv om spørsmålan va utrulig vanskelig (klarte 2 av 40), så va det gøy... Vi joina laget til nån amerikanera (Niel, Ryan, Derreck og Enrico) som nu også e blitt vårres venna og det e mulig vi finn på nåkka ilag denna helga også. Making friends everywhere you go in China!

Også over til det aller beste me forrige helg: eg og André va på spa! Et av verdens største spa faktisk. Det va fantastisk deilig. Spa og massasje og manikyr og sånt e veldig billig her... Vi tok badstu, slappa av i basseng me 40 graders vann, fikk 90min me aromatisk massasje... AHHHH... Dit ska eg igjen ja.

Vi va også på kino for første gang i Kina forrige helg, engelsk film tilogme (me engelsk lyd og alt). Det va arti, ska også gjøres igjen :-)

Over til uka som e gått... Vi har hatt fri HELE uka. Og vi ante ikke det før sånn på tirsdagen. Ingen tima i det hele tatt. Litt kjedelig, veldig fint. Grunnen til at vi har hatt fri e litt vanskelig å forklare fordi eg ikke skjønne det heilt sjøl... men det e nåkka sånt som at dem har forandra hele timeplanen for alle klassan denna uka, fordi det har vært nån folk her å sjekka klassan, elevan, læreran, skolen, timeplanen og alt sånt. Og det virke som om at elevan egentlig har

altfor mykje skole, fordi på denna nye timeplanen vi har fulgt denna uka (vi måtte ta ned den egentlige timeplanen fra tavla vårres å gjømme den) har dem mykje meir fri og sport. Så dem har rett og slett rundlurt de her folkan som va her å sjekka. :-)

Så igår va eg og Stine ute på shopping i shopping distriktet Dongmen! (Øst dør). Eg kjøpte litt forskjellig... Det e så fantastisk billig i det distriktet, fordi det e der de lokale shoppe. Et par sko koste mellom 15 og 40 yuan (mellom 12 og 36 kroner). Treng man si meir... Vi hadde forresten også en lunch bestående av kun masse sushi :) Og tru meg eller ei, men det va kjempegodt. Heilt anna enn den sushien eg har smakt i Norge! :-)

Resten av uka har vi egentlig bare slappa av å gjort lite eller ingenting... spilt basketball, jogga, spist i kantina (ÆSJ). Men igårkveld va vi ute på en club me nån andre lærera. Vi dro heim klokka 11 allereia fordi dem hadde jobb idag, men det va en fin kveld. Vi spilte en sånt her terningspill som e heilt umulig å forklare reglan på, men som dem spille på alle bara og klubba i Kina...

Ellers har vi fremdeles kinesisk undervisning to ganga i uka, og det e fint. Eg føle at vi bynne å bli mykje flinkar i kinesisk no, nesten som at eg forstår litt no. André e selvfølgelig mykje flinkar enn meg å jobbe me kinesisken, og han e faktisk veldig flink.

Imårra ska vi ut å bowle me en gjeng kinesera og nån andre foreign teachers som jobbe på en anna skole her (det e vi som arrangere) :-). Det blir arti, det! Også ska vi ut etterpå. Det e forøvrig enda altfor varmt på dagen, men på kveldan bynne det faktisk å bli litt kjøliar, og det e veldig deilig.

Og det va vel alt eg hadde å si for denna gangen... Håpe alt står bra til heime! :-) Og sjekk ut bildan og video under!

Og forresten, hvis nån har prøvd å ringt eller sendt SMS til André den siste måneden, så har han ikke fått dem. Hannes mobil e skifta ut til kinesisk mobil :-)

Ehh ja. Her e et eksempel på kordan engelsken i Kina e. Skilt, tekst, magasin, you name it, du finn skrivefeil overalt. Nån forslag til ka dem prøve å få fram her?

Her e et veldig fint område av Shenzhen, kor bibloteket e.

Vi e på Ikea :)

André og Stine posere me haien vi kjøpte (og bar rundt oss resten av kvelden som vi tilbrakte ute).

Gå på skøyter inne på et kjøpesenter :-)

En fin gate. Den blinke og lyse og greier :-)

Vår venn Glay e gla i å synge. Det e livet hannes, som han sei. Her syng han karaoke for oss.

Anneli, André, Glay, Stine og Sharkie. :-)

Og vi tok en stopp på MacDonalds påvei heim :-) Dama som sitt atme Stine hete Lin og e ei veldig god vennina av oss, vi e ilag me ho nesten kvær dag.

大家好！(hei alle sammen!)

2009-10-13T04:34:00.007+02:00

Etter et langt fravær tenker jeg det er på tide med en oppdatering fra vår side av planeten. Vi er altså fremdeles alive and kicking, om noen skulle tvile på det. Det skal nok mer til enn en bråte kjip ris, seige grønnsaker og andre uidentifiserte uspiselige matretter for å ta knekken på oss nordmenn. Siden sist har livet i Kina sneglet seg veldig sakte av gårde. Kineserne står på bremsene ved enhver anledning og den nasjonale ferieuken 1-8 oktober er intet unntak. Det er jo gjerne mellom- og sør-Amerikanerne som er viden kjent for sin middagssiesta, men denne skikken er utbredt også i sør-Kina! Når klokken nærmer seg tolv-ett-tiden, slenger folk fra seg alt de eier og har og finner seg til rette tilsynelatende der de står. På denne tiden av dagen ligger Kinesere henslengt over alt, bare der er en flekk av skygge. På benker, under benker, på fortauet, i butikkene sine, på undergrunnsbanen - overalt! At de er på jobb er ingen hindring! Kinesernes jobbkultur er fundamentalt forskjellig fra vår norske stå-på-ikke-kast-bort-ett-sekund-holdning. De er mye mer avslappet. For lokale butikkansatte er det helt ok å sitte og se på TV, spille badminton på fortauet utenfor butikken, småsove på en stol inne i butikken, surfe på internett, osv.

Be that as it may... På tide å fortelle hva ferietilværelsen faktisk har bydd på. Den andre oktober dro vi til flyplassen og hoppet på et fly til Sanya, som er en "liten" by helt sør i Hainan-provinsen i Kina. Ut i fra kartene vi har nitittet på ser det ut som det kan være Kinas sørligste by, og Wikipedia sier seg forsåvidt enig. Uansett var oppholdet der først og fremst avslappende. Anneli var for en gangs skyld ikke pressende opplevelsessyk med tusen steder vi "bare må se mens vi er her", så det var duket for en real omgang sløving. Det vil si at vi fylte dagene hovedsaklig med lesing på stranda og svømmeturer i havet. Kveldene gikk med til film og myggjakt på hotellrommet. Sanya er visstnok i en betydelig risikosone for malaria, så vi var naturligvis livredde for hvert minste Bzzz. Ellers er det ikke mye å fortelle. Jeg antar vi har glidd inn i en slags daglig rutine nå, og de mest spennendende dagene er kanskje forbi. Den siste tiden har vi dessverre vært sløve på kamerautløseren, så det har ikke blitt så mange bilder. Men jeg kan by på et utvalg av de vi faktisk har tatt...

Vet ikke det kommer tydelig fram på bildene, men bussene i Kina kan bli veldig fulle. Dette er fra en helt vanlig dag. Mange dager er det mye verre. Mon tro om vi kan konkludere med at det offentlige transportsystemet i Shenzhen er overbelastet, for ikke å si overbefolket...

Til venstre: Anneli på hotellrommet i Sanya. Til høyre: den flotte utsikten fra hotellrommet. Vi ser rett ut på en bussholdeplass... MEN i det fjerne, mellom all vegetasjonen lengst borte i bildet kan man skimte glitrende og brusende bølger... mao. havet, det mektige, velkjente flotte havet!

Ahh.... life's good. Det er veldig behagelig å ligge under en parasoll i strandkanten med en god bok og en kokosnøtt med sugerør i... selv om kokosnøtta smaker hest. Velkrydret grillet kylling og andre merkelige kjøttgreier på spyd var bare 30 sekunder unna, så vi manglet ingenting.

Flere strandbilder... you get the idea.

Et par bilder fra byen Sanya. Til venstre ser vi.... tja.. jeg vet ikke riktig hva vi ser, men det er en slags bygning, det er jeg ganske sikker på. Til høyre har vi en enorm hall som er innredet som restaurant. For min egen del kan jeg si at det er den største restauranten jeg har sett. Bare synd at de kun serverte uspiselig kinesisk sjømat.

Med et hvert blogginnlegg hører et dedikert Anneluddebilde til. Her er hun med en eller annen fruktdrikk på en tilsynelatende vestlig kinarestaurant.

Dagen etter vi var tilbake fra Sanya, ble Anneli selvfølgelig bitt av oioioi-må-se-alt-basillen igjen, og følgelig tøffet vi på et tog til en vannpark (av alt i verden!) i nabobyen Guangzhou. Anneli er på mange måter som et barn når det gjelder karuseller og sånnebarnslige siggadingser... men.. DET er JEG OGSÅ!! Så når karusellene i tillegg er en form for sofistikerte vannsklier, da er lykken fullstendig. Forhåpentligvis klarer vi å oppdrive noen bilder av vannparken etterhvert, for den var ubeskrivelig morsom.

Ok, ca, c'est tout. On rigolera plus tard! 再见！

Heia fra Shenzhen!

2009-09-27T06:05:00.011+02:00

No har vi vært i Kina i snart to måneda. Det e litt rart å tenke på... Vi e en tredjedel påvei. Vi begynne virkelig å komme inn i en slags rutine no, dagan bynne å bli meir og meir som en vanlig hverdag. Og eg trives fremdeles kjempegodt. Alle e så ivrig etter å bli kjent med oss, å hjelpe oss med alt mulig. Elevan e de søtaste i verden, og de yngste klassan vil hele tia klemme og danse og leke me oss. Eg undervise 2. klasse, 3. klasse, 4. klasse og 5. klasse. 2. klassingan e veldig koselig, fordi vi e en liten klasse (9 stk.) og dem vil bare klemme og leke me meg. 3. klassen e også koselig, selv om vi e mange fleir (rundt 30 stk.) fordi dem e også søt og snill. 4. klassingan derimot e heilt vill og ustyrlig. Eg bruke lang tid kvær dag i mi grubling over ka eg ska gjøre før å få dem til å høre på meg. 5. klassen e bedre, der e vi bare 20 stk og dem e såpass flink i engelsk at vi faktisk kan ha en liten samtale going.

Dettan e det eg har lært de forskjellige klassan de siste uken:

2. klassen: sports ved hjelp av dialogue building, sanger og eventyr.
3. klassen: jobber ved hjelp av dialogue building, sang og lek.
4. klassen: diverse plasser i en by ved bruk av dialogue building og leker.
5. klassen: land i verden og deres hovedstad samt kjente ting fra landene ved hjelp av historier, dialoger og gruppearbeid.

De aller fleste elevene og lærerne har forresten engelske navn i tillegg til sine kinesiske navn. Eg går utifra at det e fordi dem vil at vi ska huske navnan demmes. For det e ikke nåkka å legge skjul på at eg huske ikke et einaste kinesisk navn. Så takk og lov for de engelske. Dem velge seg rett og slett bare et engelsk navn dem like og kalle seg for det. Engelsklæreran gir engelske navn til elevan. Det e en del rare navn ute å går... Rock, Coco, Lucky... Men ikke bare har dem engelske navn, vi har kinesiske navn også. Men dem blir ikke brukt like flitting som vi bruke demmes engelske navn. Eg heite Li Hong, og han André heite Tang Zhi. Og i Kina har dem alltid etternavnet først, så Li e mitt etternavn og Hong e mitt fornavn :).

Ellers så hold nån av læreran på me å lage ei svær tavla for tia, kor dem ska henge en haug me bilda av oss tre foreign teachers... dem e ivrig etter å ta bilda av oss. Som nevnt tiliar, så har vi ferie fra onsdagen til fredagen i uka etter. Og sia Kina e litt merkelig, så må vi jobbe denna helga og helga etter ferien for å ”gjøre opp” for å ha hatt ferie... Så alle elevan e her denna helga og helga etter ferien, også har vi vanlig undervisning. Sucks. Apropos sucks, så e maten fremdeles uutholdelig. Fisj og æsj... Også har dem fått litt fnatt pga. svineinfluensaen plutselig. Virke som om dem nettopp har funnet ut at den eksistere, så no måles temperaturen til alle som kommer inn på skolens område. Litt slitsomt, men men.

Vi har fått ordna litt i leiligheita no etter å ha vært på Ikea. Det e blitt litt meir koselig, har litt ting på veggan, pute, matte, hylle og diverse. Dessuten har vi et myggtelt rundt heile senga, så vi e 100% trygg fra mygg, kakkerlakker, edderkopper og diverse andre insekt som det kryr av overalt. Vårres squat-toilet e fremdeles ikke no særlig arti å bruke, men André som savne vanlige vestlige toalett veldig har kjøpt en liten plastkrakk og skjært hull i den og sitt no på den over toalettet...

Vi har forresten også begynt å ha kinesisk undervisning to ganga i uka no, det e fint. lærarn e flink og eg trur vi kan få masse ut av de timan. I tillegg har eg fått en kinesisk venn som vil lære norsk (man kan jo lure på koffør...) så vi ska møtes iblandt før litt language exchange på starbucks coffee.

En anna gledelig nyhet: mamma, pappa og Peter har no bestilt flybilletta hit! Dem ankommer den 18. desember og fer heim 4. januar. Eg glede meg så masse! I den anledning vil dem trenge nån som kan passe en fin liten hund og verdens beste katt, så om nån e interessert, si ifra ;) Når dem kjem hit ska dem bo på et leilighetshotell, så dem kan lage en god julemiddag. Eg har nemlig funne en vestlig matbutikk! Dem ska ikke være her i Shenzhen hele tia, men reise litt rundt i Kina også.. Eg håpe dettan e en inspirasjon til alle andre om å også komme å besøke oss, det hadde vært heilt fantastisk. Stine sine foreldra ankom Shanghai igår, dem ska besøke ho i ferien. Ho har også ei venninna som kjem i november. Om nån sku ønske og komme e det ikke nåkka problem at dåkker bor her me oss på skolen i leilighet og får mat gratis her. HINT HINT.

Og som nevnt tiliar så ska vi på ferie på fredagen. bare 6 daga igjen! Sanya hete plassen vi skal til, helt i sør. Der ska vi bade, spise god mat og forhåpentligvis dykke!. Glede meg masse, masse.

Tja, det va vel det for denna gang.... Kos dåkker me litt fleire bilda.

Anneli.

Bilde 1: de tre foreign teachers samlet sammen med nån 3. klassinga :) Bilde 2: André sin klasse går nuts!

Bilde 1: Anneli føre en samtale med to eleva. Prøve i allefall... Bilde 2: Stine me sin eine klasse. Legg merke til det fine ansiktsutrykke til gutten forran.

Bilde 1: André hold på me undervisning av en talent class (dem e spesielt interessert i engelsk og e ikke så mange i klassen). Bilde 2: André føre en samtale me ivrige jenter i 5. klassen :)

Bilde 1: Anneli forklare eleva om sine hobbier. Bilde 2: André forklare også eleva et eller anna :)

Bilde 1: Eg mime svømming for mine 2. klassinga :) Dem e så søt... Bilde 2: André mime fisking for sine 3. klassinga :)

Bilde 1: Samtale me elevan i pausen :)

Skolen vårres :) Den e veldig fin og grønn. Det e i romman i bakgrunnen av det meste av vårres undervisning foregår.

Bilde 1: Skolen :) I Kina e dem VELDIG gla i å ha en liten "park" midt i bygningen.

Bilde 2: Utsikt over en del av skolens område. Bygninga me klokka e et college for de eldste.

Bilde 1: Bygningen kor elevan bor. Dem bor i rom me 6 eller 4 eleva ilag, så det e litt crowded.

Bilde 2: Skolens sports field :) Og en tom fontene, men når den e full e den veeeeldig fin.

Bilde 1: området bak skolen kor det går nån fine turløype.

Bilde 2: En liten park midt i bygninga til primary school. I andre etasjen i bakgrunnen har vi kontor.

Bilde 1: bygninga kor vi bor. De tre vinduan i midten nederst e vårres leiligheit :) litt kjipt å ikke ha balkong.

Bilde 2: Vårres TV, vannautomat og nye lampa fra ikea :)

Badet. Her kan dåkker se krakken André har fiksa. Ikke akkurat et vestlig toalett enda, men litt bedre enn det va... Legg også merke til at eg har fått meg litt hylleplass fra ikea :)

Litt forbedringer i stua etter ikeatur. Puter, duk, hjerta på veggen... Litt bedre blei det vel hvertfall!

Bilde 1: Myggtelt og nytt sengesett :) Eg e SÅ gla i det myggteltet.

Bilde 2: Lærerboliger. Vi bor i bygget til høyre i bildet.

Eventyret fortsetter...

2009-09-20T06:52:00.007+02:00

Dagene går, men tiden flyr. Dette blir vår åttende uke i Kinas nådeløse solstek. Åtte uker høres ikke ut som så mye, men det virker som en evighet siden vi steg av flyet i Beijing, uvitende om hva som egentlig ventet oss i de neste seks månedene. Jeg antar at det er et vanlig fenomen at ens tidsperspektiv snus på hodet når man ser, gjør og opplever så mye forskjellig på så kort tid, spesielt når man er godt vant til en kjent, trygg og ikke minst norsk tilværelse. Kanskje vil tidsfølelsen "normaliseres" mer nå som vi omsider har nådd vår endelige destinasjon og hverdagen gradvis blir mer og mer rutinepreget. Kanskje ikke. Vi får se.

Vi har nå hatt anledning til å utforske gigantbyen Shenzhen litt. Før vi kom hit gjorde vi som vanlig en del "research" for å få et bilde av hvor det var vi skulle. Guidebøkene sa i all enkelhet noe sånt som at det var en "unpleasant place" På internett stod det mye om at Shenzhen var en forvokst fiskelandsby som var full av tyvradder, svindlere og prostituerte. Noen av dem vi snakket med før vi kom hit kunne fortelle at det var en utrivelig by som bar preg av å være veldig forurenset. Not so, I say! Etter våre eskapader rundt omkring Shenzhen har vi ikke sett noe til noe av dette.

Mitt inntrykk av Shenzhen er utelukkende positivt. Byen er stort sett ryddig og oversiktlig, folkene er hyggelige og det er greit å finne fram. Den eneste haken jeg kan nevne er at undergrunnsbanen ikke er ferdig utbygd, hvilket vil si at den ikke går forbi skolen vår. Vi må kjøre buss i en times tid for å komme inn til sentrum. Og akkurat dette med bussing er en liten opplevelse i seg selv. På en buss med 40 seter er det gjerne dobbelt så mange folk. Det betyr at "innholdet" i bussen som oftest er ganske komprimert. Når vi busser og bussen en sjelden gang ikke er stappfull er det ikke uvanlig at en nysgjerrig kineser kommer og vil sitte sammen med deg, for å konversere litt på ustødig engelsk. Men det er bare gøy. Sammenlignet med våre landsmenn er Kineserne fantastisk utadvente. Vi får støtt og stadig høre "You're handsome" eller "You're beautiful"... og det er selvfølgelig morsomt. Hva angår lærerjobben, så høster vi mye ros. Rektor på skolen er veldig fornøyd så langt. Også barna liker oss fremdeles, så noe må vi ha gjort riktig. Jeg håper bare de gode tidene fortsetter.

Men nok prat. Her er den ukentlig dosen med bilder og kommentarer.

1 stk Anneli foran flott fontene. Bildene er tatt utenfor The Window of The world, som ligger i Shenzhen sentrum. The Window of the World er en slags fornøyelsespark som kan by på etterligninger av mange av verdens mest kjente severdigheter, f.eks. pyramidene og eiffeltårnet. Eifeltårnet er bygd i 1:3 skala. Kan tenke meg at det må være morsomt for kineserne å få tatt en titt på hva som skjuler seg utenfor deres egne grenser.

Som de fleste andre storbyer er Shenzhen full av enorme parker. Her er et par bilder som motbeviser et dusin reisebrosjyrer - himmelen er BLÅ i Shenzhen.

Kineserne har (som tidligere fortalt) en veldig interessant parkkultur. De kommer til parken blant annet for å spille bordtennis, badminton, biljard eller for å drive med dans eller styrketrening. Dette er et smart konsept som jeg synes Finnsnes burde ha "adoptert".

Til venstre: Disse trærne utgjør bare én av de utallige fasongene som Kineserne gir til alt som kan klippes. På universitetet der vi var i Beijing, hadde de en hekk formet som navnet på universitetet. Til høyre: Ikke så fascinerende på bilde, men det var morsomt å se på. Her kunne man betale 5 yuan for en pose fiskefór, og deretter more seg med å se på hvordan fiskene ble helt gale. Det ville ikke overraske meg om et menneske kunne stå oppå alle de fiskene.

Til venstre: Skøytehall. HERLIG temperatur der inne. De hadde faktisk en lignende skøytehall inne på et kjøpesenter også, men det fikk jeg dessverre ikke tatt bilde av. Til høyre: edderkoppus gigantus, enormus og kjappus. Grøss og gru for et heslig udyr. Den var stor og kjapp, og med sitt ene lysende øye satte ikke Stine spesielt pris på denne inntrengeren. Så vi skylte han ned i do.

Til venstre (og fra venstre): Eric, Anneli, Stine, Sigrid, Lynn, Steven og Jack. Vi er samlet for å feire fødselsdagen til Stine. Mye god mat. Mye ikke-riktig-så-god mat. Og en del ÆSJÆSJ. Men alt i alt var det god stemning. Til høyre er burdsagsbarnet og Sigrid, som forresten også er norsk.

Til venstre: Alle som manglet et Y-kromosom.. Til høyre: Eric og meg. Eric har mastergrad i Kinesisk, men er engelsklærer på en barneskole. Kineserne er gode på mye, men logikk er ikke nødvendigvis dere sterkeste felt.

Meg og Jack og meg og Anneli. Ikke så mye å si her. Jack er veldig gira på å lære oss kinesisk, men dessverre snakker han mest kantonesisk (mens det er mandarin vi vil lære).

Apropos mandarin, så har vi endelig presset gjennom vårt ønske om å få noen til å undervise oss. Fra og med neste uke begynner vi med mandarintimer tirsdag og torsdag kl. 1900 til 2000. Vi har studert iherdig på egenhånd, men det skal likevel bli godt å kunne følge et fast og gjennomtenkt opplegg. Faktisk talt kommer vi til å ha to lærere. En lærer som også underviser i Kinesisk på skolen samt en assistent som skal være tolk.

Og det beste har jeg selvfølgelig spart til sist. Kinas nasjonaldag er 1. oktober. I den forbindelse tar hele landet fri i en uke - den såkalte gyldne uken. Og det åpner jo for muligheter... Vi har lenge gått med dette i tankene, men i går bestemte vi oss endelig for at vi skulle dra til Sanya, en skikkelig sydhavsøy i ekte Hawaii-stil. Her er et bilde jeg googlet fram.

Det blir flott! Palmetrær, strender, stekende sol... hva mer kan man be om? Jo, mindre folk. Sanya har en befolkningstetthet på rundt 300 mennesker per kvadratkilometer. Det er nok akkurat passe.

MEN NÅ sier jeg takk for meg. Har et opplegg å koke sammen for kinesernes små grå til i morgen. Zai dian!

Refleksjon.

2009-09-14T13:52:00.003+02:00

I mangel på fine og flotte bilder kan jeg for denne gang tilby litt fritt tankespinn rundt vår nåværende tilværelse. Nå har vi vært lærere på Fuyuan barneskole i litt over en uke.

Det å være lærer i Kina er spesielt. Lokalbefolkningen lever nesten som i en boble, der ingenting som ikke er gjennomsyret Kinesisk trenger gjennom. De har minimal kontakt med omverdenen, men har et nysgjerrig, uskyldig syn på alt som er fremmed. Kanskje er det derfor vi oppfattes nærmest som levende severdigheter av elevene og til en viss grad også av kollegene våre. Vi kan knapt nok spasere forbi et klasserom uten å vekke til live et dundrende torden av hilsninger. Enkelte lærere reagerer riktignok på forstyrrelsen med å brøle fra seg i frådende indignasjon, men de aller fleste antar simpelthen et overbærende smil og venter i stillhet til vi har passert.

Når vi sitter på kontoret og planlegger, eller bare surfer på internett, blir vi gjerne oppsøkt i pausene av smilende små kinesiske barneansikt som vil se hva vi gjør, vise oss noe, eller som bare vil hilse på. Når vi i løpet av dagen blir sultne og tørste og setter kursen fra undervisningsbygget mot kantina der vi spiser lunsj og middag, blir vi til de grader verbalt overfalt av oppmerksomhetstrengende elever. Det hele kan til en viss grad sammenlignes med hvordan en populær kjendis kan bli forfulgt av beundrere eller påtrengende papparazzifotografer. Forhåpentligvis vil det sensasjonelle som omkranser oss avta etterhvert. Vi må vel bare ta tiden til hjelp.

Hva angår undervisningen i seg selv, så er den også spesiell. Alle har nok på et eller annet tidspunkt befunnet seg i en situasjon der de har måtte forklare et ord eller et begrep til noen andre. Det er kanskje ganske greit i utgangspunktet, men når lærer og elev skilles av en massiv språklig barriære, så stiller utfordringene seg kjapt i kø. Elevene våre, som er fra syv til tolv år gamle, er ikke spesielt flinke i Engelsk. Faktisk kan de sammenlignes med små dataprogrammer. De kan motta og forstå en rekke enkle setninger, og gi faste og innøvde svar. Men hvis du er uheldig og formulerer deg på en sånn måte at det du sier faller litt utenfor det de forventer å høre, da blir det fullstendig kræsj. Vi prøver imidlertid så godt vi kan. Med kroppsspråk – gester og fakter, og bevisst bruk av intonasjon og setningsstress, samt flittig bruk av bilder, gjenstander og flotte tavletegninger, så blir vi noenlunde forstått – håper og tror vi i hvert fall. I enkelte timer har vi en kinesisk assistent (eller to), som kan bidra med ytterligere forklaring eller oversettinger der det er nødvendig. Faktisk er det ikke uvanlig at våre kolleger ber pent og ydmykt om de kan få observere i timene våre, fordi de også ønsker å forbedre engelsken sin. Og det tror jeg de trenger. Mister Jack, en av våre kolleger, har mastergrad i engelsk, men selv han har alvorlige problemer både med å uttrykke sine egne tanker og å forstå hva vi sier til han. Så da er det vel ikke vanskelig å tenke seg hvor mye de andre, mindre lærde sliter.

Vår målsetning er å skape et ”friere” og mer kreativt språk for elevene våre. Det kinesiske undervisningsopplegget baserer seg i stor grad på en input-this, output-that-filosofi. Det vil si at elevene gjerne bruker lang tid på å skrive ned elegante svar til vanlige spørsmål og forespørsler, og memoriserer dem, sånn at hvis de noensinne blir spurt, så kan de bare lire av seg fra hukommelsen. Det er åpenbart ikke ekte språkkyndighet. Det virker som vi har fått ganske frie tøyler. Vårt første stopp i hierarkiet over oss (en travel kineser som konstant misforstår oss) har riktignok gitt oss noen tekstbøker som han nevnte vi kunne bruke, men det virker ikke som de er veldig opptatte av hvilke emner vi underviser. Ellers kan jeg jo nevne at elevene generelt sett er ivrige, engasjerte og motiverte. Det er for tidlig å si om det skyldes det sensasjonelle rundt oss som utenlandske lærere eller om elevene faktisk har et oppriktig ønske om å lære. Uansett er det som regel en fornøyelse å være i klasserommet sammen med dem.

Kommer tilbake med mer. So long!

Kommen til skolen vår, huhey :)

2009-09-09T13:55:00.005+02:00

Da e det vel påtide me ei ny oppdatering. Vi har nu kommen oss til skolen kor vi ska bo og jobbe de neste 5 månedan (siste arbeidsdag e 15. januar). Men la oss heller begynne me å fortelle om de siste dagan i Zhongshan, den nydelige byen vi forlot på søndag.

Vi tilbrakte de siste dagan der me å sitte på kafe å kose oss, mens kveldan for det meste gikk i middag me diverse kinesera og ikke minst - PING PONG! Vi e alle forelska i ping-pong. Fleire kvelda dro vi til en park før å spille ping-pong. Det e så koselig her i Kina fordi folk møtes i parken alle kveldan, damen danse, mannfolkan trene eller spille ping-pong, mens andre bare sitt å kose seg. Alle va veldig entusiastisk over å få spille mot vestlige. :) Vi har telogme dansa litt me damen, eg og ho Stine som vi bor me. :)

Men - søndagen dro vi altså videre me bil til Shenzhen, cirka 2 tima unna. Og her e vi no. Skolen vi e kommen til heite Fuyuan School og har litt over 3000 eleva og 500 lærera. Alle elevan og læreran bor på skolens campus (som e stoor). Vi undervise primary school, så vi har lite å gjøre me de andre elevan (kindergarten, middle school og high school). På primary schooln e det 1000 eleva og cirka 70 lærera. Alle e veeeeeldig imøtekommanes og vil ha oss me på alt mulig :)

De siste dagan har vi brukt på å undersøke området. Vi har basseng :D Det e også en stor sportsfield her. Vi har også spist middag på resturant me alle de viktige personan på skolen som for eksempel rektoren. Etter middagen dro vi hjem til han og spiste kake og prata :) Vi har også spilt ping-pong og badmington ilag me han og mange andre lærera en kveld.

Selve plassen kor skolen ligg e cirka 40 minutt utafor selve bykjernen (det e 13 millioner innbyggera i Shenzhen...). Rett utafor området e det en "industrial village". Det e nemlig en del fabrikka i området, og dermed masse folk. Så det e en koselig liten "village" her me nån resturanga, gågata og butikka :)

Over til maten.... Eg e så leeeeeeei kinesisk mat at eg døøøøøyr! Vi får tre måltid om dagen i kantina - frokost, lunch og middag. Blah. Maten e grei nok, men eg e veldig, veldig, veldig lei av alt som kan minne om kinesisk mat.

Så, elevan. Eg undervise 3rd og 4th grade - dem e rundt 9-11 år. André undervise 4th og 5th grade som da e ett til to år eldre. Vi e ganske fornøyd me det - foreløpig. Vi hadde vårres første tima idag, og ungan e heilt vill. Det e veldig vanskelig når dem ikke kan særlig mye engelsk og vi ikke kan særlig mye kinesisk (men vi lære heile tia meir!). Eg håpe og trur det blir bedre etterkvært... Eg va veldig nervøs. Vi undervise 12 tima kvær på 40 minutt i uka. Det e ikke så mykje, og bra e det. Vi bruke en del tid på å sitte på vårres fine kontor å skrive plana for timan. Mon tro ka eg ska finne på for dem imorra.... Det e cirka 30 eleva i kvær klasse og dem bråke veldig. Men dem e også kjempesøt :) Kvær gang vi e i nærheita hiv dem alle seg over oss å bruke all den engelsken dem kan for å få vårres oppmerksomheit :) Forresten så undervises det dagen lang her... Klokka e no 20:30 og det e enda tima pågang.

Ellers har vi også blitt introdusert for hele primary schoolen og alle læreran idag. Dem hadde en heil liten sermoni utfor skolen for oss. Så i en mikrofon måtte vi i tur og orden prate litt om oss sjøl for over 1000 stykk og svare på en masse spørsmål fra elevan. Det va varmt. Ja, det e forresten uutholdelig varmt her.

Over til leiligheita vårres. Den e stygg. Vi bor i et leilighetskompleks på område, veldig sentralt i første etasje. Vi har ikke kjøkken :( veldig synd, eg sku likt å lage min egen mat iblant. Men leiligheita e ihvertfall nymalt, det e vel nåkka... Dem snakke om å finne oss nye leiligheite me kjøkken, for dem synes også at dem ikke e særlig fin, men vi får se :) Vi ska no uansett klare å overleve i dem i nån måneda :)

Jaja, c'est tout! Enjoy the pictures, og glem ikke å legge igjen en kommentar ;) eg må innrømme at eg savne TACO no sinnsykt! :P

Parken vi besøkte en del i Zhongshan :) Koselig :)

André midt i en kamp mot ei gammel dama - han blei knuuust ;)

Oss tre (vi pluss Stine, e alltid lagme ho :)) kose oss på kafe me internett :) go milkshake

Stine og Carol på resturant :) savne Carol!

Siste kvelden besøkte vi en veldig kul park me MASSE figura i papir som lyste i vannet, i skogen, på plenen - overalt! :) det va heilt nydelig.

Lysende blomst i parken :)

Lysende tre i parken :) i like very much

Skolen! Eller en del av den... Det store bygget i midten e der vi undervise, og vi bor i ei leiligheit bak det bygget :)

Turområde bak skolen :) fiiint. Men fult av veldig giftige slanga, so I shall stay away.

Basseng - DIGG!!!!

Kontoret vårres :) André sin plass nærmast, så Stine sin, så min :)

Soverommet i kåken... Vi har iallefall to store senge, ka vi enn ska me det.

Badet - grøss. Sjekk hullet i gulvet kor vi gjør fra oss... Niiiice. Ingen hylleplass whatsoever, så ska til IKEA til helga :)

Stua. Litt hard sofa, men e no ganske stor og grei. Har kjøleskap iallefall! :)

Del to av stua. Kan ikke si eg har sett no på TV... Men e veldig gla vi har en sånn vannautomat ting :)

A week in limbo

2009-09-03T10:14:00.006+02:00

HER kommer en aldri så liten tidlig-september-hilsen og noen bilder fra våre "eventyr" i Kina. På søndag hoppet vi på et nattog fra Beijing og tøffet sørover over bakkar og berg. Togreisen bydde ikke på noe VELDIG bemerkelsesverdig, annet enn et velkomment sceneskift. Det var oppmuntrende å se at det fantes en slutt også på Beijing. Etter våre endeløse vandringer rundt i byen begynte det å føles som det motsatte.

I hver kupé var det seks senger, og det ble en anelse knødd for oss store Europeere (dvs: meg). Likevel klarte vi faktisk å orge oss til med lappis, headsett og en god film eller to. Ellers var Kineserne vi delte vogn med typisk Kinesiske - med andre ord selskapssyke og pratevillig, og det gikk nok en time eller to bort i prat også. De som jobbet på toget trillet ivrig rundt med traller med frukt og andre fristelser. Og vi oppdaget kjapt at Kineserne er like ille i tralletrafikken som i biltrafikken. Det ble ikke bare én kollisjon, for å si det sånn. Men alt i alt var det en hyggelig tur.

Noen bilder av det ganske kinesiske land... Kall meg gjerne gal i gjerningsøyeblikket, men etter 4 uker omringet av skyskrapere, asfalt, folk og biler var dette et veldig, veldig kjærkomment syn.

Omsider tøffet toget inn på jernbanestasjonen i Guangzhou - sør-Kinas kjempe! Der ble vi møtt av en ung Carol fra Global Education, som vennlig geleidet oss på en buss. Etter en times tid sjekket vi inn på et hotell i en liten sørkinesisk by som het Zhongshan. MEN husk at alt er relativt, og at ordet "liten" i forbindelse med kinesiske byer fort betyr befolkningstall på 3-400 000. På bildet til venstre står to stk slitne skal-bli-engelsklærere. Jenta til venstre er Stine, som også skal jobbe på samme skole som Anneli og meg. På bildet til høyre ser vi Carol i den hvite kjolen.

Til venstre: Dette - en folketom gate - er et SJELDENT syn i Kina. Bildet til høyre viser en morsom reklame vi kom over. Morsom fordi Norge tydeligvis er "where no one goes" i følge kinesisk tankegang.

Noen kinesiske delikatesser. Kyllingføtter, sjøstjerner og gås. Skal visstnok være veldig namnam.

Til venstre: Meg og Carol på en eller annen kinesisk restaurant. Til høyre: Anneli, Stine, Theresa, Katy og meg (Carol tar bildet) på Global Educations training centre i Zhongshan. Vi spiser mye sammen fordi organisasjonen vi reiser gjennom har forpliktet seg å gi oss tre daglige måltider.
tess

På tirsdag fikk vi spørsmål om vi ville hjelpe Carol å dele ut en dunge brosjyrer på kvelden. Dette viste seg å være hysterisk morsomt. Vi vandret gatelangs og stakk rett og slett brosjyrer i hendene på alle som var interesserte. Kineserne var utrolig mottakelige for tilnærmelser spesielt fra oss Europeere. Våre talentløse "ni hao" og "xiexie" ble møtt med store smil og enorm entusiasme.

Til venstre: Katy og Anneli er NESTEN ferdig. Stor jubel. Til høyre: Hele gjengen OG en tilfeldig kineser er samlet på McDonalds for en velfortjent sjokolademilkshake.

MEN vi er altså fremdeles i Zhongshan, og ikke i Shenzhen, der skolen vår er. Det har selvfølgelig en slags logisk forklaring. Skolen jobber visstnok fremdeles med å ordne leiligheter til oss. Siden vi kom hit på mandagsmorgenen har vi blitt fortalt at vi trolig reiser til skolen vår neste dag, eller dagen deretter. Nå er det torsdag og vi har ikke rørt på oss. Men pytt, det går bra. Vi stortrives i Zhongshan. Og i dag ble vi forunt sjansen til å snakke litt med rektoren på skolen vår. Han kunne fortelle at vi var veldig velkomne og at han så fram til å jobbe med oss. Han hadde også store planer om å få oss til å organisere en dunge extracurricular activities for studentene, noe som hørtes veldig morsomt ut. Gleder oss til det.

Vi har også sett noen bilder fra skolen, og det ser veldig lovende ut. Skolen ligger visstnok en times tid utenfor selve byen, og består av et stort område med fint turterreng, idrettsanlegg, svømmebasseng og så videre. Ellers kan jeg meddele at det er vanvittig varmt her. Varmen overgår alle forventninger, og det er kanskje litt for mye av det gode. Men vi overlever.

That's it for now. Hasta la vista!

alt e så bra hipp hurra

2009-08-29T14:07:00.005+02:00

Heia heia! :)

Som nevnt tiliar så ska vi flytte til Shenzhen nu straks. Vi trudde vi sku flytte idag, fordi de fleste flytta idag, men vi ska flytte imorra, vi :) Det vise seg at det e fleire av oss som ska flytte til denna byen kor vi ska - men eg veit ikke heilt kor mange. Det e ganske mykje stress her om dagan, fordi det e enda en del folk som ikke veit kor dem ska, fordi skolan e treig me å bekjefte plassen demmes. Og det e jo litt kjipt for dem det gjeld. Men sia skolan her i Kina ikke begynne før den 1. september, e det ikke alle som e kommen tilbake på jobb enda.

Men altså, imorra klokka 13.00 går TOGET vi ska ta til Shenzhen i 21 tima. Vi får heldigvis sovekupe. Eg hadde håpa på å få ta tog (det e nån som tar fly), fordi da får vi se så masse av Kina underveis :) Dessuten har veie min eine bag meir enn 20 kg, så det ville blitt bot på flyet. OG eg har to baga, på flyet får man bare ha en kver... (måtte kjøpe en ny bag igår, no chance å få plass til alt i den eine eg har). Anyways... Vi blir møtt på stasjonen av nån fra skolen vårres. Det som e litt dumt e at vi enda ikke veit kordan aldersgruppa vi ska undervise. Vi får ikke vite det før vi kjem dit. Eg e veldig spent på kordan boforholdan kjem til å være... Vi ska jo som kjent (eller ikke kjent for noen), bo på skolens område i leiligheite. Det e vanlig i Kina at læreran bor i leiligheite på skolen. Dermed blir vi sannsynligvis å dele leiligheit me nån andre, men vi får egne rom.

Ellers... Igår va det graduation dinner og graduation party. Vi fikk alle diplom for å ha fullført den teoretiske delen av Teaching English as a Foreign Language kurset. Spiste en go middag. Det va en veldig høytidelig sermoni, va en masse folk der som va viktig. Etterpå va det after party på bar blu i sanlitun, bardistiktet i Beijing.

Idag har eg og André vært litt rundt omkring... vi dro først til the lama temple. Det va ikke så veldig imponeranes, selv om det va ganske fine haga. Så vi dro videre til litt shopping i sanlitun (japanske butikken uni qlo). Også spiste vi en deilig lunch på et utekafe/resturant som hete le petit paris :) fikk en følelse av å være i frankrike. Etter det igjen dro vi til kinas største bokhandel (for tredje gang...) og kjøpte meg ei ny bok. Alt i alt en fin dag :)

Og her kjem som vanlig litt bilda... :)

En slags videosnutt.

Meg på Le Petit Paris :) Eg e flink å bruke hatt for å beskytte hodet mot sola. :)

Min japanske butikk Uni Qlo! Utrulig kul bygning. E bare i glass, fargan kjem av persienna i forskjellige farga.

En liten kinesisk familie i tivoli delen av the lama temple gardens. Vi befinn oss på en liten togtur i lufta rundt området. Så søtt...

En kjempetøff ting for ungan! Dem klatre oppover (en voksen hold fast i sikkerhetstauet) og når dem når toppen får dem ta seg en liten bamse :)

Meire tøft for ungan... Lån støvla og en håv og klatr opp i bassenget for å fange fisk :)

Meg... André som tving meg til å legge ut dettan bilde... Dåkker veit kor vanskelig han blir når han ikke får viljen sin, så ja ja...

HURRA!!

2009-08-26T14:48:00.002+02:00

Hei og hopp! Et kort, lite innlegg med litt ny informasjon kommer her :)

Vi har nettopp fått vite hvor vi blir plassert de neste 5 månedene. Og det blir som ønsket i SØR KINA!!! Og ikke bare det, men helt ved havet i sør Kina. Dvs. en by med 4 millioner innbyggere som er cirka 30 min fra Hong Kong og heter Shenzhen. Dette er helt faaaantastisk, kunne ikke vært bedre!! Vi vet enda ikke hvordan aldersgruppe vi kommer til å undervise, men det får vi vite i løpet av de neste dagene. Yaaaaay!!

Og dette er da et bilde av byen... :)

Ni hao atter en gang!!!

2009-08-23T14:45:00.013+02:00

Det er vel på tide å gi lyd fra seg igjen, for det første for at ingen gamle mødre skal få fnatt, og for det andre for at ingen gamle fedre skal få karamba i vranghalsen eller musvoler på hjernen. Men før jeg virkelig slår meg løs i kinagalskapens villeste ånd må jeg advare eventuelle lesere om at dette blogginnlegget trolig kommer til å preges av at ting kommer litt i vilkårlig rekkefølge. Kronologisk sett er dette et ekte makkverk.

Her ser dere to flotte bilder av Sjiraffulf. Når sant skal sies, tror jeg at bildene over egentlig viser to forskjellige sjiraffer (klarer ikke å huske), men det går greit. Nå er det imidlertid ikke slik at sjiraffer vandrer gatelangs her i Beijing. (Hester, ender og gjess gjør imidlertid det.) Vi fant disse sjiraffene i en enorm dyrepark- i Beijing Zoo - der vi også ble kjent med mange andre dyr, som for oss nordmenn er mindre hverdagslige. Her er noen bilder:

Altså har vi en skilpadde, et neshorn, gnuer, gaseller, en krokodille, sebraer og til sist to strutsebilder. Noen synes kanskje å kjenne igjen portrettbildet av strutsen, for det er et mye brukt motiv, og det florerer mangemange sånne bilder på internett. Derfor er jeg veldig fornøyd med å endelig å ha et helt eget sånt strutsebilde. Strutser er forresten veldig høye skapninger, når de bare gidder å reise seg. Det var for øvrig mange andre dyr i dyreparken (løver, tigrer, pandaer, kobraer, m.m.), men dessverre var de så dvaske og slappe i varmen at de ikke følte for å posere noe særlig for kamera (m.a.o.: ingen bra bilder.).

Ok, nok dyreliv for en stund. Sist tirsdag dro jeg og Anneli til Beijing Amusement Park. Uten at jeg skal si så veldig mye om det, så kan jeg jo nevne hvordan vi opplevde pariserhjulet.

Et pariserhjul ser ganske rolig og fint ut, og har jo gjerne romantiske konnotasjoner. Jeg vet ikke med folk flest, men i mitt tilfelle bar opplevelsen snarere preg av en overhengende (bokstavlig OG billedlig talt) frykt for at de slitne og sjabbie duppedingsene som holdt fast vogna vår skulle bestemme seg for å spontant førtidspensjonere seg. En annen sak som er verdt å bite seg merke i er den blå plakaten på bildet til høyre. Det er kanskje ikke så godt synlig, men det står bl.a. "The passengers can get on and off at any time". Jasså ja? Man kan gå av når som helst? Pussige greier.

Det er et kjent ordtak at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Etter at vi kom til Kina har vi på mange måter ventet på noe - å bli skikkelig mette. Jeg skal ikke si noe kjipt om maten i Beijing, så derfor sier jeg ikke noe. La meg bare påpeke at torsdag virkelig var en gledens dag for oss. Jeg tror bildene under forklarer resten:

Videre har vi vært en tur i Sommerpalasset Yi he yuan. Dette var visstnok keiserens hage en gang i fordums dager, og oioioi for en hage! At man kaller det "hage" er nokså ironisk. Bildene vi har tatt er ikke egentlig tilstrekkelig til å formidle områdets skjønnhet, ser jeg nå i ettertid. Jeg antar at luktene, musikantene og mange andre ting som på en måte må oppleves spiller en veldig stor rolle for selve opplevelsen. Her kommer uansett noen bilder.

Og til sist kommer noen vilkårlige bilder...

Til venstre: meg utenfor operahuset i Beijing. Stilig er det beste ordet for å beskrive operaen. Bygget i seg selv er en eneste stor kuppel. For å komme seg inn, må man gå under "vollgraven" man ser i bakgrunnen. Til høyre er Anneli og jeg i på plass i en såkalt rickshaw - en sykkel med passasjersete bak. Festlige greier.

Til venstre: noen kreative restauranteiere som har bestemt seg for å bruke en gås til å reklamere med. I midten: Trafikkrush. Det ser ikke så voldsomt ut på bildet, men når du står på broa midt over veien og ser biler så langt øyet kan se både til høyre og venstre, da er det noe annet. Til høyre: Blokkene i bakgrunnen er et fint eksempel på hvordan millioner av kinesere bor. Det er virkelig sant at de stabler i høyden. Enkelte steder i byen kan man kjøre gate etter gate og bare se sånne svære skyskrapere med leiligheter.

Avslutningsvis vil jeg uttrykke min sitrende frustrasjon over at ingen har komplimentert den riktig vakre og meningsfulle dragebanneren vår øverst på siden. Men jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet. Det finnes vel et ordtak som lyder noe sånt som at det er bedre sent enn aldri.... MEN det får være nok for denne gangen. På onsdag får vi våre "placements" - det betyr at vi får vite hvor vi skal plasseres i Kina for de resterende 5 månedene, og hvilken aldersgrupper vi skal jobbe med. For alle som skal komme og besøke oss innebærer det jo også at dere endelig får vite hvilken destinasjon dere skal velge når dere bestiller flybillettene... :-) Ok? Ja, gode greier. Neste uke er Anneli tilbake som styrmann på bloggskipet. Zai jian!

Falleruskanhei

2009-08-14T14:08:00.009+02:00

Habaluba!

Da va det endelig på tide me ett nytt blogginnlegg. Beklage at vi skriv så sjeldent - e ikke så mykje tid til sånt, når sant skal sies. Den siste uka har himmeln vært knallblå hver dag, og det e nesten uutholdelig varmt. Og yay, airconditionern på mitt klasserom funke ikke. Apropos klasserom, så har vi begynt me undervisning for fult etter at vi kom til universitetet. Vi har tima hver dag bortsett fra lørdag og søndag (også hadde vi fri idag, fredag). Undervisninga går i forberedning til å jobbe som lærar - alt fra eventyrlesning til grammatikk. I tillegg har vi mandarinundervisning kver dag. Bortsett fra i går, da hadde vi tai shi undervisning istedet! Det va litt morsomt, minne litt om yoga, eller karate, bare i veldig sakte versjon.

Idag har vi hatt vannkrig - capture the sword. Dvs. at vi ble delt inn i lag og poenget va å få tak i sverdet. Vi hadde masse vannballonga kvær - blei du troffe va du ute av leken. Eg blei selvfølgelig troffe. Etter det dro eg og André me undergrunnen (som funke utrulig bra og koste 2 kr) til den forbudte by! Sykt stort, varmt, spennanes og vakkert! Se bilda neanførr. Etter det for vi til mcdonalds (cirka 100 mcdonalds i bejing) og til kinas største bokhandel. Niice.

Igår kveld va eg på karaokebar me heile gjengen nesten (vi e cirka 100 stk her). Karaoke e veldig populært her. Det funke sånn at man reservere et heilt eget rom til gjengen sin, også syng man og har det gøy :) Eg sang ikke, nei. Mulig eg tør en gang seinar, når det bare e fremmede til stede...

Kvelden før det va eg og ei venninna eg har funne meg på shopping i downtown Bejing. Det va så mange butikka!! Vi rakk ikke innom alle vi ville til, så det blir meir en anna dag. Fant en utrulig kul japansk butikk... Klarte selvfølgelig også å rote oss bort på vei heim igjen, duh. Sånt som skjer... Eg e nu heime nu iallefall, så det gikk bra.

Det e ei svæææer kantina her på universitetsområdet. Vi har fått tildelt et matkort kvær kor det e cirka 700 kr. Det kan brukes i kantina til frokost, lunch og middag og i matbutikken her på området. Og det e BRA billig her. Frokost koste cirka 1 kr, lunch 2 kr og middag 3 kr max. I tillegg e det utrulig mykje å velge mellom. Mat e generelt veldig billig her. Vann koste bare rundt 2 kr så det e digg. Drikk mykje av det.

Nåkka som e litt merkelig me kina e at man på så godt som ingen plassa får kaste toalettpapir i toalettet... inklusiv her på rommet vårres. Eg synes det e ganske merkelig... Det e forresten veldig sjeldent at man finn vanlige toalett i kina, dem bruke bare sånne her "squat" toilets. Altså et hull i gulvet som du huke over... (eventuelt bare sikte på om du e mann). Litt vanskelig å venne seg til, synes eg.

Om to uke bær det avgårde fra Beijing. Kanskje iallefall. Vi har satt opp ei "ønskelista" over kor vi vil bli plassert. Vi har 1) sør, 2) shanghai, 3) beijing, 4) nord. Men lederan vårres sei at langt ifra alle får sin førteprioritering. Nån får tilogme si fjerde prioritering. Nesten alle har ønska seg til sør. Så vi får se, om ei uka får vi vite kor vi blir plassert. Men men, eg regne me det blir en opplevelse uten like uansett, man må vel bare møte me ett åpent sinn :)

Planan før resten av helga e litt uklar enda. Men imorra ska eg me nån venninne på spa, det bør bli bra :)

Og her kjem nån bilda fra uka som har gått :) hade bra hilsen anneli

Her e en liten videosnutt fra den forbudte by...

Som nevnt tiliar har eg funne meg ei substituttmor. Som seg hør og bør har eg jo også fått meg en ny lillebror i samme slengen. Her e vi lykkelig forent i den Forbudte By.
Eller... I Kina e det artig kor spesielt folk synes det e å se vestlige folk. Dem kjem bort å vil ta bilda av deg, og av seg sjøl ilag me deg. Det e kjempeartig! Eg satt meg foreksempel ned førr å slappe av ved ei bygning i den Forbudte By, men fikk ikke sitte lenge i ro, før det va kameraer rundt meg. Morsomt. :)

Den Forbudte By... og meg. Pluss nån kinesera som fant meg underholdanes.

Meg igjen, på samme plass. Veldig varmt, veldig fint.

Bilde på bilde me bare meg... eg e tydeligvis litt før gla i meg sjøl! her e eg iallefall fremdeles i den forbudte by. :)

Hovedinngangen til the forbidden city.

André og ei løva som vokta byen :)

Han flyr... :)

Night in Beijing. Fra et taxivindu.

I Kina e det ganske annerledes enn i Norge når det kjem til arbeid. Dem slappe MYKJE meir av. Det e ikke sjeldent man går forbi en gjeng veiarbeidera som rett og slett bare står å ser på at en jobbe. I eksempelet over ligg kokken og servitøren og søv ved et bord i restauranten... Mon tro ka ho Merethe ville sagt om eg gjor det på økonomisko.

Hei og hopp!

2009-08-09T10:47:00.014+02:00

Ohoy! Da er det endelig duket for oppdateringer fra livet i det Fjerne Østen. La meg først beklage den lange perioden med stillhet, men vi har flyttet fra det som kjent sjabbye hotellet og til et jævla flott universitetsområde og i den forbindelse har vi vært avskåret fra alt som ligner på internett – helt til i dag. Nå har vi fått nett i leiligheten vår. Digg, digg, digg!

Når vi flyttet inn på universitetet som for øvrig heter UIBE (University of International Business and Economics) ble karantenen ENDELIG opphevet. Med andre ord har vi kunne dra ut og utforske Beijing de siste 3-4 dagene. Men det har skjedd så mye at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Hvis jeg skal fortelle om alt kommer dette innlegget til å bli meterlangt. Så i stedet tenker jeg at jeg legger opp noen bilder – og lar bildene tale for seg... stort sett. Det blir bra.

Hvis man skal til et eller annet sted i Beijing, kan man ta en taxi (som e veldig billig... kanskje en tiendedel av norske priser), eller man kan leie en mann som gamper med deg på en liten vogn bak seg (har dessverre ikke bilde av det) ELLER man kan kjøre en sånn liten fisbil som vist på bildet.

Her er noen bilder fra leiligheten der vi bor (vi = meg og Anneli). Sammenlignet med hotellet og forventningene vi hadde er dette egentlig veldig gode greier. Vi har eget "kjøkken", eget bad og egen aircondition.

Til venstre: det de kaller "the campus pool". Ikke veldig innbydende. Til høyre ser vi en stk enorm og overgrodd bygning.

På universitetsområdet er det mange svære bygninger lik den på bildet til venstre her. Det er tross alt omtrent 10 000 mennesker som studerer eller jobber her. Geita på bildet til høyre er kinesernes måte å kompensere for forurensing/utnyttelse av naturressurser ble vi fortalt. De har også et fuglebur. Så de er selvfølgelig i perfekt harmoni med naturen. I alle fall liker de å tro det. Det spørs jo om regnestykket eeeegentlig går helt opp...

Her er et bilde fra området UTENFOR universitetet. I halv-åtte tiden kan man merke at dagslyset avtar, og bare etter 15-20 minutter er det faktisk bekmørkt. Så det går veldig fort. Trafikken i Beijing er forresten GRUSOM. Det virker som trafikklys oppfattes mer som forslag for hvordan man "kunne" ha kjørt... og blinkelys brukes kun unntaksvis. Busser og taxier kan godt finne på å ta en u-sving midt på en kjempetrafikert vei. Det er ingen hindring at andre biler kommer i full fart mot deg. Ellers er folk veldig ivrige på å bruke hornet.

Og så... The Great Wall of China, eller Den Kinesiske Mur, som vi kaller den i Norge. Disse bildene er fra et av de største offentlige stedene der du kan besøke murene, kalt Ba Da Ling. Kineserne er veldig stolte av muren, og det merkes godt på dem. Men de har god grunn til det også. Muren er virkelig imponerende. Den slynger seg ustoppelig over berg og dal, nesten som om den har vokst opp fra jorda under seg. Hvis man ser bort fra påtrengende selgernisser og de andre turistene, så er det en riktig god følelse å vandre langs det siste gjenværende av verdens syv underverker. På bildet til venstre er vi sammen med Tor-Inge og Tonje, to nordmenn som er på samme kurset som oss. På bildet til høyre ser man hvor bratt muren kan være på enkelte steder.

Enda et par murbilder. Disse er fra tidligere på morgenen, når det enda var litt grått og tåkete. Sola trengte seg ikke gjennom før litt senere ut på dagen.

Anneli med fin hatt. Det er faktisk samme hatt på begge bildene. Fancy stuff. Han vi kjøpte den hos ville i utgangspunktet ha 85 Yuan for den. Jeg sa bare i forbifarta (med ingen intensjoner om å kjøpe den) "I'll give you ten." hvorpå han svarte "50", - jeg "10", - han "40", - jeg "10", - han "30", jeg "10", han "20". Det endte med at vi ga han 20 Yuan og gikk derfra fornøyde og tilfredse med at vi hadde gjort et godt kjøp. Når vi kom ned fra muren og tok oss en pause på en kafé kom det imidlertid en dame bort til oss og skulle prakke på oss en identisk hatt... Så jeg spurte "How much is it?" Og når hun svarte 10 Yuan så skjønte vi at vi kanskje ikke hadde gjort sånt et varp likevel. Hrm.

Et siste bilde fra muren. Anneli savnet sin kjære mamma Paulsen så mye at hun like godt fant seg en substituttmor. Her er de forent i kinesisk mor-datter-stil.

Dette er verdens eneste syvstjerners hotell. Bortsett fra at det visstnok også finnes et i Dubai. Kort sagt veldig flott. Utrolig stort. Det ligger like over gata fra den nybygde OL-stadionen. Vi var inne i første etasje og tok en kopp varm sjokolade til 58 Yuan (tilsvarer ca. 60 kr). Ikke sinnsykt dyrt. Men servicen var upåklagelig. Tonje rakk f.eks. knapt å bli ferdig med røyken sin før de kom og byttet ut askebegeret med et nytt, rent og ubrukt.

Til venstre ser vi "The soul gate" som betyr sjeleporten. Porten står ved katakombene til en dunge avdøde kinesiske keisere. I følge kinesisk legende lar den deg krysse over til dødsriket. Bildet er faktisk tatt fra dødssiden av porten, så for de som lurer på hva som venter dem etter døden, ta en nærmere titt. Det var veldig viktig at vi sa "I come back" når vi krysset ut igjen, for eller så var vi fortapte. Bildet til høyre er tatt fra en koselig uteplass kalt "the Q-bar", som i motsetning til de fleste andre utesteder ikke spilte høy ØREDØVENDE grusom musikk. Som vist, så er kineserne vennlige karer. Det virker nesten som de smigres av at du gir dem oppmerksomhet.

Det er nok alle bildene for denne gangen. Har tatt mange flere, men det er pes og årk og æsjæsj å krympe dem og formatere dem riktig og så laste dem opp her. Ellers er tilværelsen mye, mye bedre her på UIBE enn den var på hotellet. Maten er uendelige mye bedre. De har en grei kantine med et vanvittig utvalg, så noe er jo spiselig. Har begynt å bli bedre kjent med folk, og det er jo alltids positivt. Men det var det. Skal komme med hyppigere oppdateringer i tiden fremover.

Zai Jian!

Nihao!

2009-08-02T15:57:00.003+02:00

Nihao alle sammen!
Nå har vi endelig begynt med mandarinundervisning! Jeg kan telle til 100, føre en liten samtale, be folk sitte... :) God start. I tillegg har vi begynt med leksjoner om hvordan vi skal være en god lærer for kinesiske barn. Det vi skal lære dem i størst grad er muntlig engelsk, fordi kinesere er relativt flink i engelsk grammatikk, men sliten VELDIG muntlig. Det er utrolig mange kinesiske engelsklærere som faktisk ikke snakke engelsk, bare skriv det. Og det e der vi kommer inn før å gi barna litt meir selvsikkerheit og entusiasme når dem snakke engelsk.

Ellers... fremdeles i karantene, yay. Igår va det en tordenstorm (skummelt!!), og vi fikk erfare at hotellet læk en god del. Men som følge av stormen har det idag vært BLÅ HIMMEL OG SOL!!!! Her trudde eg det va grått og forurensa hele tia, men neida. En heilt nydelig dag, og utrulig varmt. Så digg å sitte inne på hotellet i karantene... Men det e over på torsdag, da flytte vi til et universitet, og på fredag e det den kinesiske mur som står for tur! Spennanes.

Nu har vi nettopp kommen opp til hotellrommet etter en quizaften. André si gruppa vant, og dem fremførte en fabelaktig dans til Micheal Jacksons thriller. Ja, André dansa også!

Eg slit enda me å heilt venne meg til denna maten her nede. Imårra har dem lovd å gi oss en meir vestlig frokost me brød og pålegg, gler meg som en unge. Ska være tilig ute å få tak i godt pålegg...

En litt morsom hendelse idag... Eg sku ta heisen opp til femte etasje kor hotellrommet mitt e, men klarte å gå av i fjerde, mens eg trudde det va femte. Gikk til "mi" hotellromdør, stakk åpningskortet inn og døra åpna seg (har i ettertid vist seg at eg hadde fått et kort som passe alle dørn). Så eg gikk inn å la meg på senga, men bynte så å lure.... kor e pc'en, kor e klærn... e det mitt godteri? Førvirra sprang eg ut igjen, UTRULI gla før at det ikke va nån der.

Ka meir... Jo, det e jo litt arti at når vi sitt ute på trappa her heile gjengen (rundt 50 stk.), så kjem det kinesera å tar bilda av oss. Idag stoppa fleire kinesiske turistbussa og bare sto å så på oss.

Det va vel det, egentlig... Takk før meg, nu e mi bloggeuka over, og André tar over imårra. Men litt bilda må vel legges ut!

Zaijien!

Gata kor hotellet ligg.

Hotellfasaden... la deg ikke lure av det pene ytre.

André pluss hotellet.

Middagen idag. Spennanese greier... Legg merke til lista midt på bordet som vi har requested. Der står det ka det e vi spis. Vi har også fått cola de siste dagan, hurra.

Ut på tur!!

2009-07-31T10:44:00.002+02:00

Da har eg og han André dratt til Kina. Vanskelig å tru... Litt bakgrunnsinfo: vi drar me en norsk organisasjon som hete x-plore. De sammarbeide me en kinesisk organisasjon som hete Teach and Travel China. Vi har kommet hit for å jobbe som engelsklærera, og vi ska være her i 6 måneda. Men den første måneden e vi her i Beijing ilag me rundt 100 andre som også ska jobbe som lærera rundt omkring i Kina. Pga. svineinfluensaen e vi i karantene den første uka... så vi e stuck på ett ganske shabby hotell i utkanten av Beijing sentrum. Får ikke lov å gå ut, og vi må gå me munnbind og måle kroppstemperaturen 2 ganga om dagen. Formålet me å være her i Beijing den første tia e å lære seg litt kinesisk og lære litt om det å være lærar i kina.

Ellers så ankom vi Beijing igår morrest. I overigår va vi ei natt i Tomter utfor Oslo hos André sin slekt. Det va veldig koselig. Flyet vi tok va et stort boeing 737 fly me to etasjer. Flyturen va lang (9 tima) og kjedelig, men dem serverte go mat og go service. Første inntrykket av Beijing e at det e en stor og grå by. Dem sir at himmelen aldri e blå i beijing, og det ser ut til å stemme. Det e liksom bare en hvit/grå himmel me masse lys, eg ane ikke kor sola egentlig e. Men varmt e det!! Utrulig fuktig luft, man blir nesten våt av å stå ute. Om ei uka ska vi flytte fra hotellet kor vi e i karantene til et universistet som vistnok ska være veldig fint og stort. Gler meg til det.

Folk her i Kina e dårlig i engelsk. Det e nån som jobbe her i Teach and Travel China som selvfølgelig kan engelsk, men alle andre som jobbe på hotellet/butikka osv. e veldig dårlig. Forstår ikke den enkleste setning. Eg ville forresten aldri turt å kjøre bil i Beijing, dem e helt vill i trafikken. Peise ut i gata uten å tenke på at det e MANGE andre bila. Bussen vårres bestemte seg plutselig førr å snu midt i gata, va vettskremt.

Ka angår maten så e eg bra sikker på at eg kommer til å ha blitt veldig tynn når eg kjem heim. Middagen igår og frokosten idag besto av masse forskjellig kinesisk mat - og eg kjente ikke igjen nåkka anna enn risen. Eggan ser ut til å være lilla her. Dem drikk kun te. Uten sukker... Eg prøvde å smake på en del av maten, og eg må si at den e veldig spesiell. Veldig. Spiste en heilt kvit smaklaus bollesak til frokost... og ris selvfølgelig.

Eg ser frem til å bynne å lære kinesisk i overimårra, og eg trur dettan kommer til å bli skikkelig spennanes.

Og her kjem nån bilda:

Her e flyet!

Et hotell vi passerte - ikke det vi bor på.

Beijing....

Fine bygninge...

Beijing...

Andrétufsen.

Meg me obligatorisk munnbind på hotellrommet.

Den flotte utsikta fra hotellrommet...